Kommentarspor - Frederik II

Under vignetten "Kommentarspor" legger jeg ut tegneserier jeg har jobbet med - og skriver litt om tankene jeg gjorde meg underveis.

Denne siden tegnet jeg mens jeg ennå bodde i Fredrikstad, i 1993 (tror jeg). Den stod på trykk i andre utgave av gratisavisa Dag & Natt i Fredrikstad:

Jeg ble spurt om å lage en illustrasjon til første nummer av denne gratisavisa, som var en kopi av den tilsvarende Natt & Dag som utgis i Oslo. Jeg fikk inntrykk av at de var åpne for det meste, så jeg overtalte dem til å trykke en tegneserie. Den eneste betingelsen de satte var at handlingen måtte ha noe med utelivet i Fredrikstad å gjøre. Jada, sa jeg, men det jeg egentlig hadde lyst til å gjøre var en serie der statuen av byens grunnlegger plutselig ble levende og begynte å bevege seg rundt. Var det mulig å kombinere dette med utelivet kanskje? For å få svar på det måtte jeg finne ut mer om gamle Frederik. Utover at han var dansk og konge visste jeg (som de fleste andre fra Fredrikstad) lite om fyren. Research måtte til.

Dette var i tiden før internett, så all research startet på biblioteket. Til min store overraskelse hadde de ingen bøker om ham på Fredrikstad Bibliotek. Faktisk måtte en av bibliotekarene inn på magasinet og grave fram en bok om danske konger. Og der fant jeg noe jeg tror kan være grunnen til at så få Fredrikstadfolk vet noe om Frederik: Mannen drakk seg ihjel. Det var faktisk så ille at presten ved begravelsen hans uttalte at "kongens død måtte tilskrives et alkoholforbruk uten måtehold". Nå falt plutselig alle biter på plass. Det at byens grunnlegger var en fyllik var nesten et lite scoop, og det å se ham sjangle fra utested til utested i møte med dagens fredrikstanere mente jeg måtte være midt i blinken for Dag & Natt i Fredrikstad.

Nå er det kanskje på tide jeg nevner "medforfatteren" av denne siden. Wivi og jeg hadde gått på tegnelinja sammen, og vi snakket ofte om å lage tegneserier sammen. Jeg husker vi hadde mye moro med å snakke om denne serien, og planen var at vi skulle samarbeide om manuset i episodene som kom. Denne første episoden skrev jeg alene, men krediterte Wivi for å være sikker på at hun ville bli med videre.

Det som kanskje fristet mest med å få en tegneserie inn i denne avisa var tanken på å se en av seriene mine trykket på en hel avisside. De første amerikanske avisseriene hadde ofte en hel side å boltre seg på, men i årenes løp har tegneseriene fått tildelt stadig mindre plass i avisene. I våre dager betyr avisserier en liten klynge stripeserier, hver på størrelse med tre frimerker. Med unntak av noen serier i en russeavis tror jeg dette er eneste gang jeg har sett en av seriene mine fylle en hel avisside. Veldig kult! Men her stopper den positive delen av historien.

Avisa hadde to redaktører, det var mye krangling og surr og rot i kulissene, og en dag jeg kom innom redaksjonslokalene for å høre hvorfor jeg ikke hadde fått betalt for jobben jeg gjorde, møtte jeg bare et tomt lokale. Jeg fikk altså aldri betalt, det kom ingen flere utgaver av avisa, og følgelig heller ingen flere episoder av Frederik II, men det verste av alt var at jeg heller ikke fikk tilbake originaltegningen min. Det gjorde meg naturlig nok fly forbanna. Så forbanna at jeg faktisk helt hadde glemt og fortrengt denne serien - til jeg så den igjen i sommer. Mor mi hadde klippet den ut og tatt vare på den. Så siden du ser her nå er skannet inn fra en gammel, gulnet og brettet avisside.

Det er veldig artig å se serien igjen etter alle disse årene. Tegningene er ikke så så verst, men jeg ville nok ha formulert tekst og replikker litt annerledes i dag. Og "sluttpoenget" i siste rute er vel i tynneste laget...

Etter denne episoden ble jeg ekstremt påpasselig med hvem jeg sendte originaltegingene mine til. Nå for tiden skanner jeg inn alt og sender det digitalt.

Wivi tok forresten senere etternavnet Eilertsen og er nå redaktør hos Schibsted Forlag. Vi har fremdeles ikke laget noen tegneserie sammen.

Kommentarspor - Det var en gang i Midtøsten...

I 2004 hadde Dagbladet på søndager satt av plass til satiriske tegneserier og vitsetegninger under tittelen Stygt, og jeg ble spurt om å bidra. Tema kunne jeg velge fritt selv.

Jeg begynte da å tenke på angrepet på World Trade Center, fordi i 2004 var dette relativt nært i tid, og noe man helst ikke spøkte med. Ergo var det et godt emne for satire, tenkte jeg og satte igang med å idémyldre.

En tanke som dukket opp under idémyldringen var - hvis jeg byttet ut flyene med papirfly, hva ble da de to skyskraperne? Blikkbokser kanskje? Og blikkbokser blir jo ofte brukt som blink når man øvelsesskyter - iallfall på film. Da dukket grunnidéen opp, og jeg noterte den ned:

Jeg noterte også andre idéer, men likte denne best så den jobbet jeg videre med.

Ved nærmere ettertanke virket det litt rart at terrorister skulle stå og kaste papirfly på blikkbokser. Papirfly er jo ganske barnslig - hva om jeg tegnet terroristene som barn? Kanskje de kom på denne tanken når de var små? Kanskje det var Osama bin Laden selv som kom på dette?

Det å vise hvordan kjente personer ble som de er ved å gå tilbake til barndommen deres er et velkjent fortellergrep i satiriske tegneserier. Det finnes f.eks. utallige serier om den unge Hitler. Den unge bin Laden derimot var det ingen som hadde laget serier om ennå, ikke som jeg hadde sett iallfall.

Nå var idéen på plass, og jeg lagde dette kladdemanuset:

Her kunne siste rute (med litt justeringer) stått på egen hånd og blitt en vitsetegning. Men jeg valgte å la det bli en side ved å bygge opp til sluttpoenget med å la gutten vise i detalj hvordan man bretter et papirfly. På den måten blir sluttscenen desto mer overrumplende og effektiv også, tenkte jeg.

Nå gjensto bare å tegne serien. Jeg passet på å gjøre guttene ekstra søte og sjarmerende.

Som du ser endret jeg tittelen fra En fin dag i Midtøsten til Det var en gang i Midtøsten... som jeg synes passet bedre. Av plasshensyn la jeg tittelen inne i første rute.

Det viste seg at jeg hadde misforstått formatet serien skulle publiseres i - jeg trodde Stygt-konseptet skulle fylle en hel avisside. Derfor er originalen til denne siden enormt stor (jeg måtte brette og skanne den flere ganger i den lille A4-skanneren jeg hadde den gangen) for at den skulle se OK ut i A3. Men Dagbladet ville trykke serien (og vitseteningene) på plassen til to søndagsstriper, noe som til sammen blir cirka et A6-format. Heldigvis hadde jeg holdt detaljnivået lavt, så serien var fremdeles lesbar i det knøttlille formatet. Faktisk ble jeg overrasket over hvor mye man kan krympe en tegneserie på trykk. På nett og skjerm derimot er det begrenset hvor mye krymping de tåler før de blir uleselige.

En ting til: Etter at Dagbladet trykket denne, fikk jeg solgt den inn til Ernie-bladet. Siden var litt for kort til å passe inn i det smale formatet på bladet, men det kunne lett løses ved å legge en tittel øverst. I et anfall av latskap sendte jeg bare inn siden som den var og regnet med at de klarte å finne på en passende tittel. Det skulle jeg aldri ha gjort. Når jeg så bladet i butikken hadde de skrevet OSAMA med store bokstaver øverst på siden, noe man trygt kan si ødela overraskelsesmomentet i siste rute.

Jaja. Jeg håper jeg lærte noe av dette...

Det fyrste rådet mitt

Nynorsksenteret har oversatt blogginnlegget mitt om ensidere til nynorsk og lagt det ut her. 

Så nå vet du hva jeg mener - på begge målføre. 

Mitt første råd

Jeg møter mange som har lyst til å lage tegneserier. Først og fremst når jeg er ute og holder kurs selvfølgelig, men også ellers blir jeg oppsøkt av potensielle serieskapere. Ofte har de en bunke tegninger av figurer de liker å tegne, og er fulle av idéer de mener kan bli gode serier. Og de vil gjerne ha råd om hvor det lønner seg å begynne når man skal lage tegneserier. Da har jeg ett råd jeg alltid gir: 

Start med en ensider - og gjør den helt ferdig. 

Grunnen til det er at det lønner seg å sette seg realistiske mål - ikke minst for oss serietegnere, som jo ofte er litt drømmere. Mange har lyst til å lage album og bøker og lange mektige epos. Epos som dessverre aldri blir fullført, men blir liggende uferdige, fordi når man har holdt 

på noen uker innser man hvor mye jobb det er. Da blir det gjerne liggende i skrivebordsskuffen og aldri tatt fram igjen fordi det føles som et ork. (Tro meg - jeg har mange skuffer fulle.) 

Mange har også lyst til å lage en stripeserie, og det kan også være et OK sted å begynne. Men jeg vil allikevel anbefale å starte med ensider. Og jeg skal forklare hvorfor. 

En ensider har fått navnet fordi det fyller en side i et tegneserieblad, i motsetning til en tosider som fyller... ja, du skjønner. Ensidere er et hendig og oversiktlig format - alt får plass på ett ark. Dessuten kan man gjøre mye forskjellig på én enkelt side: Man kan fortelle en liten vits, som i en stripe, eller man kan få plass til en liten historie. 

Hvis du har lyst til å lage stripeserier, men aldri har tegnet serier før, bør du vurdere å lage noen ensidere først. 

Alle de kjente stripetegnerne lagde ensidere før de gikk videre til stripene: Mads Eriksen lagde Gnom før M, Lise Myhre lagde Anne And og Den Svarte Siden før Nemi, og Frode Øverli lagde serier i alle mulige lengder i Pyton før han lagde Pondus. Det er også lurt å prøve stripekonseptet ditt på en helside først, for du har både mer plass å tegne på og mer tid til å fortelle poenget i serien din. (Tid og plass henger nøye sammen i tegneseriemediet!) Når du har en ferdig side eller flere, kan du studere dem og vurdere hvordan du eventuelt kan komprimere dem ned til stripeformatet. For stripeformatet krever først og fremst komprimering. 

Hvis du har ambisjoner om å lage lengre tegneseriehistorier bør du lage en ensider først som en test. Jeg har tegnet et par tegneseriebøker på nesten hundre sider, og før jeg begynte å tegne de egentlige sidene i boka tegnet jeg en prøveside for å teste tegnestilen, se hvor mye jobb det var og få en følelse av hvor lang tid det tok. Så kunne jeg gange tiden det tok å tegne den ene siden med antall sider i boka. 

Så er det den andre delen av rådet: Gjør den helt ferdig. Grunnen til det er selvsagt at det er veldig tilfredsstillende å ha en ferdig tegneserie i hånda som man har laget 

helt sjøl. Den ferdige siden forteller deg også akkurat hvor god serieskaper du er på det nåværende tidspunkt. Og det viktigste - du har nå enormt mye mer erfaring med å lage tegneserier enn du hadde før du lagde denne siden. Du ser antagelig flere feil du har gjort, feil du kan gjøre bedre neste gang, og det er nettopp poenget. Nå kan du lage 

en ny ensider, en som er bedre enn den forrige. Og en ensider til. Og en ensider til. Og så kanskje en tosider. Og så en femsider. Og så videre. Eller du kan gå motsatt vei og lage striper. Det er opp til deg. 

Men start med en ensider. 

Og gjør den helt ferdig.