Foreningen Norske Mangaskapere har redaktøransvaret for neste utgave av Bobla (Norsk Tegneserieforums medlemsblad) og trenger bidrag - både manus, skisser og ferdige tegneserier.
Ønsker du å bidra? Har du en ide til en serie? Eller trenger du litt hjelp til å komme i gang?
Da er du hjertelig velkommen til Brainstormingkveld mandag 7. april på Deichman Tøyen.
Fleischer Studio produserte sin egen versjon av Snøhvit allerede i 1933 - med rotoscoping av Cab Calloway som framfører St. James Infirmary Blues.
Innledning: Hva er cartoon?
De første tegnefilmene brukte en enkel og effektiv strek, men pionerer i mediet, som Winsor McCay, tegnet i en mer realistisk stil. Max Fleischer tok patent på rotoscoping allerede i 1915. Han var også tidlig ute med lydfilm, fargefilm og tredimensjonal celleanimasjon, men ble hver gang utmanøvrert av Walt Disney.
Fleischers stereoptical effect fikk mindre oppmerksomhet enn Disneys multiplankamera.
1934 ble på mange måter et vendepunkt for Fleischer Studio. Da gikk patentet på rotoscoping ut, og de mistet eneretten til å bruke teknikken. Samme år strammet filmsensuren (Hays code) grepet. Det New York-baserte Fleischer Studio hadde ofte en røff og småfrekk urban humor i filmene sine. Denne ble de nå tvunget til å tone ned. Studioene i Hollywood, særlig det familievennlige Disney, hadde færre problemer med sensuren.
1934 var også året Disney begynte produksjonen av Snow White and the Seven Dwarfs. En viktig målsetning var å utvikle gummislangeanimasjon i en mer realistisk og detaljert retning. Animatørene studerte akttegning og kroki, og effektanimatørene fant nye måter å skape troverdig ild, vann, vind, osv. Filmen kombinerte også rotoscoping (Snøhvit, dronningen og prinsen) og cartoony animasjon (dvergene og dyrefigurene) på en sømløs måte.
Snøhvits dans var rotoscopet fra referansefilm av modell Marge Champion.
1. Squash and Stretch
2. Anticipation
3. Staging
4. Straight ahead and pose to pose
5. Follow through and overlapping action
6. Slow in and slow out
7. Arcs
8. Secondary action
9. Timing
10. Exaggeration
11. Solid drawing
12. Appeal
Visuell gjennomgang av grunnprinsippene.
Mange omtaler tradisjonell animasjon som Disneystil, men de andre animasjonsstudioene brukte også de samme teknikkene. Disney var riktignok størst og holdt på lengst, men der måtte animatørene samarbeide og fordele oppgavene i de store langfilmprosjektene. Hos de andre studioene fikk animatører og regissører ofte mer kreativ frihet i kortfilmene - som William Hanna, Joseph Barbera, Chuck Jones og Tex Avery.
Tex Avery parodierte de familievennlige Disneyfilmene i Red Hot Riding Hood (1943).
Disney produserte jevnlig helaftens tegnefilmer fram til 2004, da de gikk over til digital animasjon. Fram til da beskrev de teknikken som feature animation eller hand drawn animation. Nå er det mer vanlig å bruke begrepet traditional animation.
Tradisjonell animasjon kalles ofte cartoon style eller rett og slett cartoony.
Del 13: Begrenset animasjon (kommer)
Therese G. Eide skulle hatt tegneseriekurs i Kristiansand i vinterferien, men hadde dessverre skadet hånden. Dermed ble jeg kalt inn på kort varsel. Det ble et riktig så hyggelig lite dagskurs. Vi varmet opp med skisser og thumbnails før vi gikk over til tegne- og tusjteknikker. Og avsluttet med en runde improviserte kladdemanus. Underveis serverte biblioteket brus og pizza.
Takk til Kristiansand Folkebibliotek og Norsk Forfattersentrum som arrangerte og organiserte. Og god bedring til Therese!
Innledning: Hva er cartoon?
De første filmene som ble vist på kino var kortfilmer, kalt one-reelers, filmer som fikk plass på én filmrull og varte ca. ti minutter. Komedier var mest populære, men det nye mediet eksperimenterte fritt med både form og innhold. Med tiden kom filmer som varte over flere filmruller.
In the Park (1915) Filmkomikere som Charlie Chaplin, Buster Keaton og Harold Lloyd spilte i en lang rekke one-reelers før filmene deres ble gradvis lengre i 1920-årene. Mange tidlige cartoons var inspirert av disse filmene.
I 1920- og 30-årene ble langfilmer mer vanlig, og de fikk lyd og farger. En helaften på amerikanske kinoer bestod ofte av en langfilm, som var hovedattraksjonen, og ulike typer kortfilmer som ble vist før langfilmen: Serials (føljetonger), newsreels (nyheter), cartoons (tegnefilmer) og shorts (diverse kortfilmer). Langfilmene ble kalt feature films, eller bare features.
Forfilmene fra Walt Disney Studio var både populære og anerkjente. De vant samtlige Oscarpriser for cartoons gjennom hele 1930-tallet. Etter at Snow White and the Seven Dwarfs ble en publikumssuksess i 1937 fokuserte Disney mer på helaftens tegnefilmer, med drama og patos, enn på humoristiske kortfilmer. Langfilmene ble markedsført som animated features - for å understreke at dette var noe annet enn cartoons.
De andre animasjonsstudioene tok over stafettpinnen og produserte en lang rekke kortfilmer, med høyt tempo og absurd slapstick-humor. MGM mottok 7 Oscarstatuetter for sine Tom & Jerry cartoons, før de la ned produksjonen i 1958. Warner Bros fikk 5 Oscars for sine Looney Tunes/Merrie Melodies før de også ga seg i 1969.
Mouse Trouble (1944)
Da denne Oscarkategorien ble opprettet i 1932 het den The Academy Award for Short Subjects, Cartoons. I 1971, da alle de store studioene hadde sluttet å produsere cartoons for kinovisning, endret prisen navn til Short Subjects, Animated Films, og i 1974 til Best Animated Short Film.
I 1950- og 60-årene kom TV-apparatene, og amerikanerne foretrakk å se nyheter, sport og cartoons hjemme. I samme periode fikk mange langfilmer animerte tittelsekvenser. Disse var ofte fargerike cartoons som satte publikum i stemning før filmen begynte. Utover 70-tallet dalte interessen for animerte tittelsekvenser, men de dukker fortsatt opp i ulike varianter.
Den neste generasjonen filmskapere hadde et nostalgisk forhold til å se cartoons som forfilmer på kino. I 1988 kom filmen Who Framed Roger Rabbit, en samproduksjon mellom Disneys Touchstone Pictures og Steven Spielbergs Amblin Entertainment. Filmen åpnet med en animert kortfilm, og det ble produsert tre øvrige kortfilmer med Roger Rabbit som ble vist som forfimer til Honey, I Shrunk the Kids (1989), Dick Tracy (1990) og A Far Off Place (1993). Selv om disse forfilmene ofte ble omtalt som cartoons, var den offisielle benevnelsen shorts.
Tummy Trouble (1989)
Pixar produserte en rekke animerte kortfilmer før langfilmen Toy Story kom i 1995. De har også fortsatt tradisjonen med å vise nyproduserte kortfilmer før hovedfilmene. Disse kortfilmene blir heller ikke markedsført som cartoons - men som Pixar Shorts.
I mars arrangerer Lørenskog bibliotek tegneseriedager, med tittelen Tegnet Historie. En rekke kjente serieskapere kommer for å vise og fortelle om hvordan de jobber, bl.a. Lene Ask, Lars Fiske og Kristian Krohg-Sørensen.
Fredag 7. mars holder jeg foredraget Historien om Cartoon som en innledning til tegneseriedagene. Arrangementet er gratis og åpent for alle. Håper vi ses!
Les mer om arrangementet på bibliotekets nettside eller Facebook.
Alle med interesse for tegning kjenner ordet cartoon, men hva betyr det egentlig? Hvor gammelt er det? Og hvordan brukes ordet i dag?
Cartoon er et faguttrykk innen tegnefilm, tegneserier, vitsetegning, satiretegning, freskomaleri og billedvev. Historien om cartoon strekker seg over flere århundrer og kontinenter. Fra Kina til Italia til Storbritannia - før det blir en sentral del av underholdingsindustrien i USA. Senere ble begrepet overeksponert og tilsidesatt, men er forstatt en del av det amerikanske dagligspråket.
Ordet cartoon brukes sjelden i det norske språket. Det blir ofte oversatt og oversett, eller misforstått. Hvor mange betydninger har cartoon egentlig? Og hvordan bør de oversettes? Det ser vi nærmere på i dette foredraget.
Underveis sneier vi innom bl.a. Leonardo DaVinci, britisk satire, Knoll og Tott, Walt Disney, manga og kunstig intelligens. Vi ser også på hvordan cartoon i dag har fått en ny betydning, både pedagogisk og innen alternative tegneserier.
Les mer og bestill foredraget hos Norsk Forfattersentrum.
