Tor Ærlig, som bl. a. har gitt ut tegneserie-bøkene Ser Du Meg Nå? og 90's Love Song, skal holde tegneseriekurs på Skien bibliotek 6.-8. februar.
Påmeldingsfristen er i morgen, men hvis du kontakter biblioteket og spør veldig pent så kanskje du kan bli med hvis du er sent ute.
Beklager at dette er litt kort varsel, men jeg fikk høre om dette kurset i dag. Hvis du vet om andre tegneseriekurs jeg bør informere om er det fint om du tipser meg!
En viktig ting å tenke på når man lager en stripeserie er hvor serien skal publiseres. Sammenhengen stripa di leses i påvirker hvordan leseren opplever den. Det er fire ulike måter å publisere tegnseriestriper:
-Enkeltstående striper
-Føljetongstriper
-Stripesekvenser i blader
-Stripebøker og -album
Enkelstående striper:
Dette er den opprinnelige stripeformen. Den oppstod i amerikanske aviser og var en videreutvikling av vitsetegningen. Dette er fremdeles den vanligste bruken av tegneserier i aviser: Avanserte vitseteginger brukt som pausefyll. Det er derfor viktig at disse stripene er lettfordøyelige og gir en umiddelbar opplevelse, omtrent som en kopp kaffe eller en sjokolade.
Ikke bare aviser trykker enkeltstående striper, men også blader, magasiner, brosjyrer, plakater, bursdagskort og nær sagt alle mulige typer trykksaker kan ha en stripeserie. Det er vanlig at temaet i trykksaken også brukes i stripeserien. Musikkblader vil f.eks. ha en stripe med musikktema.
Det viktigste med en enkeltstående stripe er at den skal gi en latter, et gjenkjennende nikk eller inspirere til ettertanke.
Føljetongstriper:
Noen stripeserier forteller en historie som fortsetter over mange striper. Av og til får disse historiene en konkret slutt, og av og til bare fortsetter og fortsetter historien så lenge leserne er med. Alle spenningsseriene er føljetonger, mens humorseriene som er føljetonger veksler mellom humor og spenning. De enkelte stripene i føljetongen kan avrundes med et lite poeng, ha en cliffhanger (Hva har vår helt rotet seg bort i nå? Følg med i morgen!) eller bare avsluttes den ene dagen og fortsettes den neste.
Føljetongserier krever trofaste lesere, for det kan være katastofalt å gå glipp av en viktig stripe midt i historien. Leserne må også være tålmodige, for det kan ta måneder og år før de får slutten på historien de har begynt å lese. Av den grunn er føljetongseriene på vei ut av avisene, fordi lesernes tålmodighet har blitt mindre.
Føljetongserier har derimot blitt vanlige på nettet. Her fungerer de bedre, fordi leserne lett kan navigere tilbake til første stripe og lese dem alle i sammenheng. De trenger heller ikke følge med hver eneste dag - har de gått glipp av noen episoder kan de hoppe tilbake til den de leste sist.
Stripesekvenser i blader:
De første amerikanske tegneserieheftene var samlinger av avisserier, hovedsaklig striper. Men de utviklet seg fort til å fortelle historier over flere sider. Som regel fylte en historie hele bladet. Etterhvert ble superhelter den dominerende sjangeren. Her i Norge har Donald Duck & Co og Billy vært de mest populære bladtitlene i mange år. I 1988 tok Bladkompaniet stripeserien Tommy og Tigern ut av bladet Humor og Kanari og lagde et blad basert på Billy-malen: En hovedserie med andre stripeserier og vitseteginger som biserier. Senere tok de Larsons Gale Verden og Ernie ut av bladet og lagde nye blader med dem som hovedserier. I 1995 åpnet de for norske serier i disse bladene, og ut av det har vi fått egne blader med Pondus, Nemi, M, Kollektivet og snart Eon. Salgsmessig dominerer nå stripebladene det norske tegneseriemarkedet.
Ettersom stripebladene presenterer seriene med fra en til fire sider av gangen har dette ført til en ny måte å lage stripeserier: Historiesekvenser på en til fire sider av gangen, delt opp i striper. Hver enkelt stripe har et poeng, men historieforløpet fra første til siste stripe har høyest prioritet. Hvorfor tar ikke serieskaperne sideformatet mer aktivt i bruk og forteller historier med mer variert og spennende layout? Grunnen er todelt: For det første etterlyser redaktørene striper, ettersom de lager et stripeblad. For det andre tenker tegnerne at de kanskje senere kan selge de samme stripene til en avis.
Nå er ikke stripesekvenser noe nytt, f.eks. Tommy og Tigern og Ernie hadde ofte historiesekvenser som gikk over flere striper, men det er en viktig forskjell. Tommy og Tigern og Ernie trykkes først som enkeltstående striper i aviser, og serieskaperne er påpasselige med at hver enkelt stripe skal kunne stå alene like mye som være en fortsettelse av gårsdagens stripe. De norske stripene trykkes derimot først i bladene, og det er ikke så viktig om hver enkelt stripe kan fungere selvstendig - den neste kan jo leses med en gang. Dette har ført til mange merkelige striper i avisene, når bladstripene tas ut av sin sammenheng og får stå alene. Dette fører til en splittelse hos avisleserne. De trofaste leserne som enten følger avisa hver dag, leser den på nett eller i tillegg leser bladene, skjønner sammenhengen og får en god leseopplevelse. De tilfeldige leserne derimot hopper midt inn i et handligsforløp og lurer på hva som er morsomt eller interessant med stripa.
Stripebøker og -album:
Ingen stripeserier publiseres først i egne album eller bøker, det er samleutgivelser som kommer i ettertid. For en serieskaper betyr en samleutgivelse først og fremst muligheten til å fikse på småting de kanskje var misfornøyde med første gang stripene ble publisert, som regel fargeleggingen. I tillegg er det stas å samle resultatet av måneders og års arbeid i en flott bokutgivelse. Og så er det naturligvis økonomisk gunstig å få betalt for samme arbeid flere ganger.
Det er også vanlig at stripetegnere lager tilleggshistorier til samlealbum og julealbum. Søndagssider (halvsider) er også vanlig. Men da er det ikke stripeserier lenger, så det får jeg heller skrive om en annen gang.
Noen tips til slutt:
- Hvis du har ambisjoner om å lage en stripeserie er er enkeltstående striper det smarteste å satse på, for de fungerer like godt i aviser, på nett, i bøker og overalt ellers.
- Hvis du vil fortelle historier med stripene må du finne ut om det er korte eller lange historier du vil lage.
- Hvis det er lange historier du vil lage bør du satse på nettpublisering, og så kanskje samle hele historien i en bok til slutt.
- Hvis du liker best å jobbe med korte historiesekvenser bør du satse på å få serien inn i et stripeblad først, sånn at en gruppe lesere får et forhold til serien før du prøver å få stripene inn i en avis.
- Hvis du heller vil fortelle historier enn korte poenger bør du også vurdere om stripeserier egentlig er noe for deg.
Og selvsagt: Hvis du ikke har så mye erfaring med å lage tegneserier bør du ikke begynne med å lage striper. Start heller med ensidere.
Øyvind Holen har en artikkel på sin blogg om hvordan norske filmanmeldere bruker bruker ordet "tegneserie" i anmeldelsene sine. Her er et utdrag:
"Blant filmanmelderne i Norges tre største aviser er kunnskapsløsheten om tegneseriemediet så endeløs dyp at kunstformen er redusert til et nedsettende adjektiv. Ord som ”tegneserie-aktig”, ”på tegneserienivå” og ”tegneseriefigurer” brukes for å vise hvordan en filmskaper ikke makter å gi sitt verk troverdighet og dybde."
Denne begrepsforvirringen illustrerer for meg at det er et nøkkelbegrep innen tegneseriefaget som vi ikke har et norsk ord for: Cartoon.
Ordet har flere betydninger, og noen av dem har vi gode norske oversettelser for. En vitsetegning (som Larsons gale verden og Rutetid) er en cartoon, og en kort tegnefilm/animasjonsfilm (som en Snurre Sprett-film) er en cartoon. Men en cartoon er også en spesifikk type tegning, som for eksempel denne:
Hva skal vi kalle denne typen tegning på norsk? Vi kan selvsagt kalle det en figur, men det beskriver bare motivet og ikke tegningen eller tegneteknikken. Vi kan ikke kalle dette en tegneserietegning, fordi det er en enkeltstående tegning og ikke en del av en tegneserie. Vi kan heller ikke kalle det en humortegning, for for cartoons er ikke alltid ment å være morsomme. Begrepene som ofte brukes på norsk er en karikert tegning eller at den er tegnet i en karikert stil. Dette er misvisende fordi en karikatur (caricature) er noe annet enn en cartoon. En karikatur er en tegning som overdriver noe tegneren har sett - oftest mennesker, men også gjenstander, landskaper og alt mulig annet. Mens en cartoon derimot er tegnet rett fra fantasien, som et visuelt uttrykk for en idé. Tegningen ovenfor er ikke en karikert versjon av et ansikt jeg har sett, det er idéen om et ansikt framstilt med enkle streker. Den mest presise benevnelsen på tegningen ovenfor, og teknikken som er brukt for å tegne den, er og blir en cartoon. Og det har vi ikke noe fullgodt norsk ord for.
Når det er sagt, så er jeg fullt klar over at dette er litt flisespikkeri fra min side. Ihvertfall siden jeg snakker med utgangspunkt i tegneseriemediet, som er en blanding av mange ulike måter å tegne på. Det er cartoon, karikatur, realisme, ekspresjonisme og en uendelig rekke andre teknikker og innfallsvinkler som flyter i hverandre og blandes. For eksempel er Donald Duck både en cartoon - idéen om hvordan en and kan se ut - og en karikert and. Snakkebobler kan ses på som en cartoony måte å gjengi lyd på, samtidig som det at todimensjonale figurer i et lydløst medium skulle kunne snakke med hverandre er en karikering av virkeligheten. Men hvis du er tålmodig med meg og lar meg spikke litt videre på flisa mi, så skal jeg prøve å komme til poenget.
Grunnen til at jeg savner begrepet cartoon på norsk er at det både er et mer presist og nøytralt ord for tegninger som kalles tegneserietegninger, humortegninger eller karikerte tegninger.
Og for å komme tilbake til begrepsforvirringen hos norske filmanmeldere: Hvis vi bytter ut ordet "tegneserie" med "cartoon" i eksemplene ovenfor klinger det hele litt bedre. Tegneserie-aktig blir da cartoon-aktig eller cartoony, på tegneserienivå blir da på cartoonnivå og tegneseriefigurer blir da cartoonfigurer. Siden cartoon betyr nettopp "forenklet idétegning" og "forenklet typetegning" er det det korrekte ordet å bruke i de nevnte sammenhengene. I amerikanske filmanmeldelser ville de sannsynligvis ha brukt ordene cartoony, on a cartoon level og cartoon characters.
Nå er det kanskje litt urealistisk å forvente at alle landets filmanmeldere plutselig skal begynne å bruke presise benevnelser fra tegneseriefaget, eller overvinne fordommene og kunnskapsmangelen om mediet. Vi må nok regne med fortsatt inkompetanse fra den kanten i mange år framover. Men vi som velger å fordype oss i å skrive og tegne serier må ihvertfall gjøre oss kjent med begrepet cartoon.
Framover kommer jeg til å bruke begreper som cartoony, cartoons, cartoonist, cartoonfigurer og tilsvarende her på denne bloggen, og nå vet du hva jeg legger i begrepet.
Jeg møter mange som har lyst til å lage tegneserier. Først og fremst når jeg er ute og holder kurs selvfølgelig, men også ellers blir jeg oppsøkt av potensielle serieskapere. Ofte har de en bunke tegninger av figurer de liker å tegne, og er fulle av idéer de mener kan bli gode serier. Og de vil gjerne ha råd om hvor det lønner seg å begynne når man skal lage tegneserier. Da har jeg ett råd jeg alltid gir: 
