mandag 6. april 2009

Manuskurs, del 6: Tekstmanus


Det er mange måter å lage tegneseriemanus på, men vi kan dele dem inn i to hovedtyper: Tekstmanus og kladdemanus.



De fleste som hører ordet tegneseriemanus, tenker automatisk på et tekstmanus. Det er den typen manus en tegneserieforfatter skriver hvis han eller hun ikke skal tegne serien selv. Akkurat som et filmmanus eller et teatermanus består et tekstmanus av replikker, altså det som blir sagt, og beskrivelser av det vi ser. Men det er noen viktige forskjeller.


I et filmmanus er det vanlig å kun ha enkle beskrivelser av hva vi ser. Det er veldig uvanlig at manusforfatteren går veldig i detalj og beskriver hvert eneste bildeutsnitt og kameraplassering, siden dette er jobben til regissøren, fotografen og alle de andre bidragsyterne. Et teatermanus er også vanligvis sparsommelige med opplysninger utover selve replikkene. Et tegneseriemanus derimot har gjerne beskrivelser av alt vi ser (og tegneren skal tegne) i hver eneste rute.


Film- og teatermanus har strenge formelle regler for hvordan de skal se ut både når det gjelder fonter, linjeavstand og plassering av tekst. Det er både fordi det skal se pent og proft ut, men også fordi det å lage en film eller et teaterstykke er et samarbeid mellom mange mennesker. Særlig gjelder dette film, og det er viktig at regissør, produsent, skuespillere, kamerafolk, sminkører, lyssettere, klippere og alle de andre har et tydelig manus å jobbe utfra.


Et tegneseriemanus derimot skal ikke leses av så mange. Som regel bare forfatteren sjøl og tegneren, og kanskje en redaktør. Derfor er det vanligvis ikke så strenge formelle krav til et tegneseriemanus. Det viktigste er at forfatteren klarer å formidle til tegneren hvordan tegneserien bør se ut.


Her er et par eksempler på tekstmanus som jeg har mottatt. Først et manus til en serieparodi som Tom Ostad skrev til Pondus Julehefte 2008:



Fiinbeck og Fia:


Rute 1: Fiinbeck blir utsatt for sedvanlig Fia-vold. Han ligger vannrett i lufta, mens knuselige gjenstander hagler rundt ham.


Fia: Du er en udugelig døgenikt, og det vil du alltid være. Hva har du tenkt å gjøre med det?


2:

Fiinbeck sitter utslått på gulvet, mens Fia står sint og ser på ham.


Fiinbeck: Noe jeg skulle gjort for lengst!


3: Fiinbeck gir Fia en solid lusing, så hun går rett i dørken.


4:

Fengselscelle. Fiinbeck ligger på brisken og har det storveis.


Fiinbeck: Stille og rolig. Tre måltider om dagen. Dette er himmelen!


----


Og her er serien ferdig tegnet:



Og så et manus som Tormod Løkling har skrevet til serien Bakleksa, som Tormod og jeg lager til Fagbladet:


1) Mona står sylta forkjølet, sammensunken, med øynene på halv stang og rød nese foran sjefens skrivebord.

Mona: =Snufs= Jeg er forkjøded og må gå hjeb.

Sjefen: Hm ... Du vet det er sterkt fokus på å få ned sjukefraværet, Mona?

2) Mona lener seg over skrivebordet og skriker inn i trynet på ham så han blir overdusjet av spytt.

Mona: Jeg er forkjøded, hører du? Forkjøded!

3) Mona marsjerer ut av døra med sky over hodet mens sjefen sitter igjen og tørker seg i ansiktet med et lommetørkle.

4) Mona kommer inn og tar av seg jakka, fremdeles med rød nese. En kollega svarer henne. Kanskje Mona ser inn på det tomme kontoret der hun var i resten av serien.

Tekst: Dagen etter ...

Mona: Hvor er Larsen?

Kollega: Han er visst sengeliggende med forkjølelse.

xxx

Og den ferdige serien:



Som dere ser er det vanlig å først beskrive det vi ser i ruta, og kommer teksten, i form av replikker, fortellertekst, lydord osv.


I disse eksemplene var bildebeskrivelsene ganske korte, og grunnen til det er at begge seriene foregår i kjente omgivelser med figurer som er kjente fra før. Tom tok det for gitt at jeg visste hvordan Fiinbeck og Fia og stua deres så ut, og Tormod og jeg har laget serier med Mona og kollegene hennes før. Men hvis du skal skrive en serie som foregår i et ukjent eller eksotisk miljø og/eller har nye og spesielle figurer bør disse beskrives litt mer utførlig. Uansett, det viktiste du må tenke på når du skriver et tekstmanus er at bildebeskrivelsene kun er kommunikasjon mellom deg selv og tegneren. I motsetning til replikkene og fortelleteksten, der du henvender deg direkte til leserne.



Tema neste gang: Kladdemanus.


Ingen kommentarer: