Tekst som er skrevet inn i snakkebobler er ikke egentlig tekst - det er stilisert lyd, eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Det er derfor de kalles snakkebobler og ikke tekstbobler. Hensikten er at leseren skal "høre" lyden av figurenes stemmer inne i sitt eget hode.
Hvis du gjør et opptak av en helt vanlig samtale og så skriver alt som ble sagt helt ordrett, vil du antagelig oppdage hvor ujevnt folk snakker. Det er flust med gjentagelser, små pauser, eeh-lyder og intetsigende tilleggsord som liksom, atte og asså. Det er svært få som utrykker seg helt presis hver gang de åpner munnen, og så å si ingen som snakker korrekt hverken bokmål eller nynorsk - iallfall ikke uten å anstrenge seg. En filmmanusforfatter skriver med tanke på at en skuespiller skal gjøre teksten levende. En tegneserieforfatter derimot vet at teksten skal leses nøyaktig som den er skrevet - ikke minst hvis tegner og forfatter er en og samme person. Det kan derfor lønne seg for en serieforfatter å skrive på en muntlig og levende måte.
Dialekter er et typisk eksempel på lydskrift. Det letteste er selvsagt å skrive den dialekten du selv snakker, eller en du kjenner godt. Hvis serien din skal ha med figurer som snakker en dialekt du ikke helt mestrer, kan du enten la det bli parodisk ved å skrive sånn du tror det skal være - eller du kan spore opp noen som faktisk kan dialekten og som kan hjelpe deg. I eksempelet ovenfor fikk forfatter Ola Hegdal hjelp av en kollega fra Hallingdal med å få til den rette ordlyden i hallingdialekten.
Andre typer lydskrift er gebrokkent norsk, stamming, barnespråk og folk som er forkjølet: "Jeg ed thå fodkjøded!". Det er utallige måter å uttale det norske språket på, og en morsom utfordring å prøve å gjengi dem skriftlig. Jeg pleier å tenke på det som at jeg skriver en film der jeg får lov til å spille alle rollene sjøl.
Av og til er grensene mellom replikker og lydord flytende. Snufs! skal i denne sammenhengen ikke leses som et ord, men oppfattes som en lyd. Det er altså et lydord selv om det er plassert i en snakkeboble.
Når noen kremter kan man bruke ord som Ahem eller Hrrrmf, men det er også mulig å jukse og skrive rett og slett Kremt!
En liten advarsel til slutt: Husk at mange synes det er slitsomt å lese store mengder lydskrift, så hvis du lar alle personene i serien din snakke i et språk som leserne må dekode fonetisk for å få med seg meningen risikerer du å miste en rekke lesere. Det vanlige er å la hovedpersonen(e) snakke på en lett leselig måte mens bifigurene gjerne er mer fargerike og eksentriske.
Tema neste gang: Unike stemmer.
Lydordene er også en del av manusskrivingen. Hvilke lydord man velger og hvordan man bruker dem påvirker leseopplevelsen. Hvis man vil gi serien et realistisk eller "seriøst" preg er det vanlig å bruke lydord som ikke tiltrekker seg særlig oppmerksomhet eller å utelate dem totalt. I humorserier og ekspressive actionserier derimot er det bare å køle på med lydeffekter.
Man kan bruke tradisjonelle lydord som Bang, Poff, Vrom, Klikk, Ring osv. Noen liker å bruke engelske lydord, som Smash, Pow og Boom, og det er også mulig å fornorske kjente engelske lydord - Krønsj er f.eks. et fornosket Crunch. Disse forstår alle leserne umiddelbart, og gjør leseopplevelsen veldig effektiv.
Men man kan også gå mer kreativt til verks og skrive på en fonetisk, lydmalende måte - eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Da må man forestille seg lyden for sitt indre øre, og så prøve å finne den kombinasjonen av bokstaver som best gjengir lyden eller stemningen man vil formidle. Det lønner seg å skrive flere tekstversjoner av samme lyd, og så velge den som passer best.
Her er noen eksempler på lydord jeg har brukt:
Schprzktrakatzcktz! Når professoren setter i gang sin fantastiske (og skremmende) maskin høres det slik ut. Den vanligste måten å bruke lydord på er nettopp å poengtere en høy lyd eller et slags klimaks i historien.
Bodomm! Bodomm! Bodomm! Lydordene kan også framheve små, knapt hørbare lyder - men som oppleves som høylydte.
Beng! Bing! Pokketi! Blang! Smådenging på metall. Hadde jeg tegnet bokstavene større, ville de samme ordene virket mye mer brutale. Den visuelle utformingen av lydordene er selvsagt ekstremt viktig.
Snubl! I humorserier kan man også bruke jukselydord og tullelydord. Da er ikke hensikten å skape illusjonen av lyd i det hele tatt, men snarere at det er morsomt å plassere inn erstatningsord der leserne er vant til å se lydord.
Ka-Snørrr!!! Smøre! Smøre! Smøre! Man kan ha mye moro med lydord. Lykke til!
Tema neste gang: Lydskrift.
Når jeg skriver manusene mine pleier jeg å starte med råteksten. I motsetning til et tekstmanus består råteksten kun av teksten som skal med i den ferdige serien. Da kan det se ut omtrent som dette:
Råteksten i et tegneseriemanus består først og fremst av replikkene - men også av lydordene, fortellerstemmen, tittel/undertittel, signatur/kolofon (hvem som har laget og utgitt serien) og eventuell tekst i selve tegningene (tekst på T-skjorter, stedsnavn, avisoverskrifter, osv...).
Ettersom målet mitt er å lage et kladdemanus, foretrekker jeg å skrive råteksten for hånd. Da ser jeg hvor lange replikkene er - og følgelig hvor stor plass de trenger i ruta de skal inn i:
Når man har råteksten på plass først, kan man konsentrere seg bedre om den visuelle fortelleteknikken. I min erfaring er det lettere å finne gode bildekomposisjoner, kroppsspråk og mimikk basert på en råtekst, enn å finne de rette ordene til en ferdig skissetegning. Du kan selvsagt også jobbe med tekst og tegning samtidig, men råteksten gir deg altså et ekstra trinn i prosessen der du får anledning til nettopp å finne de rette ordene.
Til slutt må jeg vel også i ærlighetens navn tilstå at den håndskrevne råteksten min i dette kapittelet er ren juks - jeg skrev bare alle replikkene på nytt for å bruke dem som en illustrasjon. Den opprinnelige råteksten har jeg kastet forlengst. Den var nok, som alle de andre råtekstene mine, så fulle av omskrivninger, overstrykninger, omformuleringer, strykninger og rettelser - i tillegg til å kanskje være skrevet på flere papirlapper - at jeg ikke synes den var noe å ta vare på. Jeg hadde i det hele tatt store problemer med å finne noen av de gamle råtekstene mine. Kladdemanusene tar jeg gjerne vare på, men råteksten er så flaue å se på at jeg bare kaster dem.
Du leste kanskje replikkene mine og ble imponert over hvor treffsikker jeg var på første forsøk? Da håper jeg du lærte noe nå. (Haha!)
Tema neste gang: Lydord.
De fleste serieskapere lager en rask skisse før de tegner selve originalsiden. Denne typen skisser går under mange navn, men jeg foretrekker å kalle dem kladdemanus. Her er et av mine gamle kladdemanus, til første side av en historie på i alt åtte sider:
Hensikten med et kladdemanus er å få med alt som er nødvendig for å gjøre fortellingen forståelig, uten å bruke noe særlig tid på selve tegnearbeidet. På en skisse som dette ser jeg hvor stor plass teksten tar, hvor store rutene bør være i forhold til hverandre og hvordan personer og elementer bør plasseres i rutene.
Jeg pleier å lese gjennom et kladdemanus flere ganger for å se om historien flyter godt eller om det er noe jeg bør forandre på. Jeg kan også vise manuset til andre for å få innspill på om det kanskje er noe jeg har oversett eller ikke har tenkt på. Alt dette tar jeg hensyn til når jeg tegner originalsiden:
Det er her jeg gjør det egentlige tegnearbeidet. Men det var med kladdemanuset jeg gjorde det egentlige fortellearbeidet. Som du ser har jeg gjort noen små forandringer fra kladdemanuset til originalen: Tittelen ble forandret fra Nissen og Bonden til Floke, og den første ruta er høyere enn på kladden. Dette er bare småjusteringer, og historien forøvrig er akkurat den samme. Hvis jeg hadde oppdaget at det var flere ting jeg ville forandre på eller jeg var misfornøyd med selve flyten i serien, måtte jeg ha gjort hele siden på nytt. Og da er det selvsagt lettere å lage et nytt kladdemanus enn å tegne en ny originalside, for det å tegne en ny side som dette tar meg en dag eller to, mens et nytt kladdemanus tar meg bare noen minutter.
Vanligvis lager jeg kladdemanusene mine på helt vanlige A4-ark, med enten blyant, kulepenn eller tusjpenner. Originaltegningen tegner jeg i et større format (vanligvis A3) på skikkelig tegnepapir og med godt tegneutstyr. Her ser du forskjellen på dem:
Det er mange måter å lage tegneseriemanus på, men vi kan dele dem inn i to hovedtyper: Tekstmanus og kladdemanus.
De fleste som hører ordet tegneseriemanus, tenker automatisk på et tekstmanus. Det er den typen manus en tegneserieforfatter skriver hvis han eller hun ikke skal tegne serien selv. Akkurat som et filmmanus eller et teatermanus består et tekstmanus av replikker, altså det som blir sagt, og beskrivelser av det vi ser. Men det er noen viktige forskjeller.
I et filmmanus er det vanlig å kun ha enkle beskrivelser av hva vi ser. Det er veldig uvanlig at manusforfatteren går veldig i detalj og beskriver hvert eneste bildeutsnitt og kameraplassering, siden dette er jobben til regissøren, fotografen og alle de andre bidragsyterne. Et teatermanus er også vanligvis sparsommelige med opplysninger utover selve replikkene. Et tegneseriemanus derimot har gjerne beskrivelser av alt vi ser (og tegneren skal tegne) i hver eneste rute.
Film- og teatermanus har strenge formelle regler for hvordan de skal se ut både når det gjelder fonter, linjeavstand og plassering av tekst. Det er både fordi det skal se pent og proft ut, men også fordi det å lage en film eller et teaterstykke er et samarbeid mellom mange mennesker. Særlig gjelder dette film, og det er viktig at regissør, produsent, skuespillere, kamerafolk, sminkører, lyssettere, klippere og alle de andre har et tydelig manus å jobbe utfra.
Et tegneseriemanus derimot skal ikke leses av så mange. Som regel bare forfatteren sjøl og tegneren, og kanskje en redaktør. Derfor er det vanligvis ikke så strenge formelle krav til et tegneseriemanus. Det viktigste er at forfatteren klarer å formidle til tegneren hvordan tegneserien bør se ut.
Her er et par eksempler på tekstmanus som jeg har mottatt. Først et manus til en serieparodi som Tom Ostad skrev til Pondus Julehefte 2008:
Fiinbeck og Fia:
Rute 1: Fiinbeck blir utsatt for sedvanlig Fia-vold. Han ligger vannrett i lufta, mens knuselige gjenstander hagler rundt ham.
Fia: Du er en udugelig døgenikt, og det vil du alltid være. Hva har du tenkt å gjøre med det?
2:
Fiinbeck sitter utslått på gulvet, mens Fia står sint og ser på ham.
Fiinbeck: Noe jeg skulle gjort for lengst!
3: Fiinbeck gir Fia en solid lusing, så hun går rett i dørken.
4:
Fengselscelle. Fiinbeck ligger på brisken og har det storveis.
Fiinbeck: Stille og rolig. Tre måltider om dagen. Dette er himmelen!
----
Og her er serien ferdig tegnet:
Og så et manus som Tormod Løkling har skrevet til serien Bakleksa, som Tormod og jeg lager til Fagbladet:
1) Mona står sylta forkjølet, sammensunken, med øynene på halv stang og rød nese foran sjefens skrivebord.
Mona: =Snufs= Jeg er forkjøded og må gå hjeb.
Sjefen: Hm ... Du vet det er sterkt fokus på å få ned sjukefraværet, Mona?
2) Mona lener seg over skrivebordet og skriker inn i trynet på ham så han blir overdusjet av spytt.
Mona: Jeg er forkjøded, hører du? Forkjøded!
3) Mona marsjerer ut av døra med sky over hodet mens sjefen sitter igjen og tørker seg i ansiktet med et lommetørkle.
4) Mona kommer inn og tar av seg jakka, fremdeles med rød nese. En kollega svarer henne. Kanskje Mona ser inn på det tomme kontoret der hun var i resten av serien.
Tekst: Dagen etter ...
Mona: Hvor er Larsen?
Kollega: Han er visst sengeliggende med forkjølelse.
xxx
Og den ferdige serien:
Som dere ser er det vanlig å først beskrive det vi ser i ruta, og så kommer teksten, i form av replikker, fortellertekst, lydord osv.
I disse eksemplene var bildebeskrivelsene ganske korte, og grunnen til det er at begge seriene foregår i kjente omgivelser med figurer som er kjente fra før. Tom tok det for gitt at jeg visste hvordan Fiinbeck og Fia og stua deres så ut, og Tormod og jeg har laget serier med Mona og kollegene hennes før. Men hvis du skal skrive en serie som foregår i et ukjent eller eksotisk miljø og/eller har nye og spesielle figurer bør disse beskrives litt mer utførlig. Uansett, det viktiste du må tenke på når du skriver et tekstmanus er at bildebeskrivelsene kun er kommunikasjon mellom deg selv og tegneren. I motsetning til replikkene og fortelleteksten, der du henvender deg direkte til leserne.
Tema neste gang: Kladdemanus.
Den viktigste grunnen til å ta en pause etter idémyldringen er å få idéene litt på avstand, å glemme dem litt. Hvor lang pause man trenger er individuelt, alt fra noen minutter til flere dager, men dagen etter pleier å være passe. Det du skal gjøre nå er å lese det du har skrevet med et kritisk blikk, med "nye øyne". Forestill deg at det er noen andre som har notert disse idéene til deg, og prøver å "selge" dem til deg, altså å gjøre deg så engasjert at du får så lyst til å se disse tankene fullført i form av ferdige tegneserier, og gidder å påta deg all jobben det innebærer.
Under idémyldringen var det viktig å slippe følelsene løs og skrive ned akkurat det som virket riktig i øyeblikket. Under sorteringen skal du først og fremt ta fornuften din i bruk, og sette spørsmålstegn ved dine egne innfall. Hvis du finner ut at disse idéene holder mål og fremdeles engasjerer deg på tross av alle innvendingene du finner på er du heldig. Da kan du fortsette å jobbe med disse idéene og begynne å skisse og tegne. Hvis du derimot ikke synes de holder mål eller du ikke blir engasjert av det du har skrevet har du et problem. Det skal vi nå kikke nærmere på.
Det kan selvsagt hende at du er altfor kritisk til dine egne idéer. Som du så i del 3 er det fullt mulig å få til gode serier av grunnidéer som isolert sett kanskje ikke er allverden, men som allikevel kan fortelles på en morsom eller interessant måte. Ettersom du nå ser på idéene dine med friske øyne, kan du jo prøve å se for deg noen friske innfallsvinkler også. Kanskje historien din kan fortelles på en litt annen måte enn den du først så for deg? Du kan for eksempel prøve å se historien fra en annen synsvinkel - la en figur som nå bare er en bifigur være øynene vi opplever historien gjennom. En artig grunnregel ved å skrive humor er: Det er morsomt å se på noen som oppfører seg idiotisk, men det er enda morsommere å se på noen som ser på noen som oppfører seg idiotisk. Kanskje du kan trekke inn en helt ny bifigur som er tilskuer til det du allerede har skrevet?
Noe som også kan fungere er å prøve å kombinere to grunnidéer som hver for seg kanskje er litt svake, men når de settes sammen oppstår noe helt nytt. Du kan også bytte ut grunnelementene i idéene dine og finne nye løsninger utfra nye kombinasjoner. Da er du tilbake i idéprosessen, men nå har du en fordel i forhold til forrige gang - du har latt hjernen få en pause. Som du vet har den underbevisste delen av hjernen sin helt egen måte å oppføre seg på, den gir seg til kjenne når vi drømmer - og er en viktig del av den kreative prosessen. Det som skjer når du legger fra deg idéer du har jobbet med og ikke tenker på dem med den bevisste delen av hjernen, er at de fremdeles kverner rundt i den underbevisste delen. Derfor kan det godt hende at du nå ser helt nye muligheter i innfallene som sist bare virket håpløse. Kanskje du ikke gravde dypt nok i deler av hjernen når du idémyldret - men mens du slappet av og tenkte på noe helt annet jobbet disse delene av hjernen videre på egen hånd, og nå har de noe å fortelle deg. Underbevisstheten er en god hjelper når du skriver, lytt til den! Tegneserier er på mange måter et drømmemedium, der det er lov å hente fram underlige ting fra de fjerne krokene av fantasien.
En annen grunn til at du kanskje er misfornøyd med idéene dine er at de ikke passer til det seriekonseptet du hadde tenkt ut på forhånd, for det finnes to typer tegneserieidéer: Konsepter og grunnidéer. Konsepter er den typen idéer du skrev om i del 2, altså sånne som kan gjentas igjen og igjen, mens grunnidéer er de nye idéene man må finne på hver gang. Det er selvsagt flott å ha et godt konsept man kan gjenta i det evige med små variasjoner, men det er ofte feil sted å begynne den kreative prosessen. Konsepter bør vokse ut av grunnidéer, ikke omvendt. Så hvis du startet med et avansert konsept - en underlig verden full av underlige vesener og avanserte personligheter - bør du kanskje luke og sortere litt i konseptet før du jobber videre med å prøve å tvinge fram flere grunnidéer innenfor altfor trange rammer. Og så er det selvsagt, hvis du tillater meg et lite ordspill, lov å gå litt fra konseptene.
Hvis du er misfornøyd med alle grunnidéene dine kan du selvsagt gjøre hele idémyldringen på nytt. Det vil garantert gå lettere nå som du vet mer om hva målet med myldringen var. Nå vet du kanskje hva du skulle ønske du hadde på papiret akkurat nå, eller ihvertfall hva du absolutt ikke vil ha. Myldringsprosessen består kort fortalt i å pøse på med en masse dårlige idéer for å plutselig finne fram til noen få gode. Så prøv igjen. Men legg til side alt du skrev sist og begynn med nye, blanke ark.
Du trenger heller ikke å gjøre det på akkurat samme måte som sist. Metoden jeg presenterte er den som fungerer for meg, det er ikke sikkert den fungerer for deg. For eksempel så er jeg nødt til å nekte meg selv å tegne når jeg skal jobbe med idéer - da er det kun tekst som gjelder. Du kan selvsagt kombinere det å skisse og notere hvis du vil. Tegneserier består jo av både tekst og tegning, så det å kombinere dem i alle deler av prosessen er helt naturlig. Og når jeg sier at jeg kun jobber med tekst når jeg finner på idéer så stemmer ikke det helt heller. For eksempel begynte stripene jeg har brukt til å illustrere dette kapittelet som en visuell idé. De ble laget til et blad for elektrikere, og det første jeg sendte dem var denne skissen:
Først ser vi en elektrikertype som ser et problem. Så får han en idé - selvsagt i form av en lyspære, siden han er elektriker. Så går han fornøyd derfra etter å ha løst problemet på en idiotisk og (forhåpentligvis) morsom måte. Senere måtte jeg finne på ulike typer problemer han kunne møte, og idiotiske måter han kunne løse problemet på. Navnet på fyren, Per Ampere, fant jeg også på senere. Som du ser startet jeg her med et konsept, men konseptet var også veldig enkelt - så åpent at det ikke var altfor vanskelig å finne på grunnidéer som kunne passe.
Etterhvert som du fortsetter å skrive og får mer erfaring finner du fram til akkurat den eller de metodene som passer for akkurat deg. Det finnes omtrent like mange ulike skrivemetoder som det finnes skribenter. Det viktigste er at du fortsetter og ikke gir opp. Du må gjennom hauger av dårlige idéer for å finne fram til de gode. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek sa en gang at han kom over skrivesperra si ved å omdefinere begrepet "skrive" ved å dele det opp i to: Halvparten av tiden brukte han på å notere ned idéene sine og den andre halvparten på å redigere dem. Dermed brukte han ikke tiden på å "skrive", men på å "notere" og "redigere". Den metoden kan vi også bruke når vi skriver tegneserier. Vi må riktignok også tegne dem etter at vi har skrevet dem, men det får vi snakke om en annen gang.
Lykke til med sorteringen!
Tema neste gang: Tekstmanus.
Inspirasjon er noe som kommer og går, og idéer kan dukke opp på de underligste tidspunkter og steder. Men vi som jobber profesjonelt med tegneserier kan ikke sitte med hendene i fanget og vente på at inspirasjonen skal ramle ned i hodet på oss. Vi er nødt til å finne teknikker og metoder for å hjelpe den på vei. I dette kapittelet vil jeg presentere metoden jeg selv bruker for å finne på grunnidéer.
Jeg liker å kalle den idémyldring, og prinsippene er de samme som for brainstorming. Men siden de fleste serieskapere jobber mest alene må vi brainstorme uten hjelp fra andre. Jeg har brukt metoden mest for å finne på gags til korte humorserier, men den fungerer for alle typer grunnidéer. Så hvis du finner fram to ark og skrivesaker nå kan du prøve metoden selv trinn for trinn.
Det første du trenger er et tema å jobbe utfra, så nå kan du finne fram listen med temaer du noterte til første kapittel. Hvis du vil bruke et seriekonsept du allerede jobber med bør du velge ut ett tema, det viktigste, fra denne serien og la resten av konseptet ligge inntil videre. Temaet bør altså være enkelt, kanskje så enkelt som kun ett ord. Skriv temaet ditt som tittel på det ene arket. Nå er du klar for oppgaven:
Trinn 1: Fokus på kvantitet.
Nå skal du jobbe med assosiasjoner utfra temaet ditt, det vil si ord og tanker du forbinder med ordet du har som tittel. (Hvis du f.eks. har Snømann som tittel, skriver du stikkord som snø, hatt, pipe, vinter og alt det som faller deg inn når du tenker på ordet snømann.) Skriv så mange ord du kan.
Trinn 2: Ingen kritikk.
Når du har skrevet ned noen av de første assosiasjonene som falt deg inn, begynner du å tenke mer kreativt og ser for deg underlige bilder og situasjoner inspirert av tittelordet ditt. (Utfra Snømann går det f.eks. an å tenke seg snøballkrig, overlever sommeren, kanin opp av hatten, som en statue på torget, osv...) Det viktigste nå er å skrive ned alt som faller deg inn etterhvert som det dukker opp, og at du ikke lar være å skrive det fordi du synes det er teit. Du sitter jo helt alene og skriver, og ingen trenger å lese det du skriver. Våg å være teit - selvsensur er for pyser!
Trinn 3: Uvanlige idéer er velkomne.
Det kan hende du kommer på idéer, bilder og situasjoner som ikke nødvendigvis har noe med temaet ditt å gjøre. Dem skal du selvsagt også notere, for nå skal du grave fram alle de underlige assosiasjonene du har liggende langt inni bakhodet. Hvis du klarer å overraske deg selv med hva som dukker opp er det bare bra. (På Snømann assosierer jeg f.eks. treg om morran, orkesterdirigent, nellikspiker, kannibaler og volvo... Spør meg ikke hvorfor jeg kom på dette - det bare dukket opp!) Du må altså notere ned alt det idiotiske du måtte finne på, selv om det kanskje ikke er direkte knyttet til tema.
Trinn 4: Kombinering og forbedring av idéer.
Nå som du sitter og noterer alle de underlige tankene og idéene i hodet ditt, dukker det kanskje opp noen idéer du synes er skikkelig gode. Hvis ikke kan du hjelpe dem på vei. Ta en kikk på stikkordene du har skrevet og prøv å kombinere to tanker eller idéer som ikke egentlig har noe med hverandre å gjøre. Så prøver du å se for deg situasjoner der disse elementene møtes. Hvis det ikke dukker opp noen gode bilder utfra akkurat denne kombinasjonen dropper du den og prøver igjen med to andre stikkord. Holder du på lenge nok på denne måten så dukker det etterhvert opp idéer som er så morsomme eller interessante at de kan jobbes videre med og bli til gode tegneserier. Disse grunnidéene noterer du på det andre arket du har liggende. Du kan selvsagt også notere grunnidéene i en notatblokk eller lignende, i stedet for et ark, sånn at du har alle idéene dine på en plass.
Jobb intenst og konsentrert i en bestemt tidsperiode, f.eks. en time eller en halvtime - eller sett deg et mål om antall grunnidéer du skal ha notert, f.eks. ti stykker. Sørg for at du ikke blir forstyrret, og hygg deg gjerne med kaffe, sjokolade eller annet snacks mens du holder på. Trinn 4 er selvsagt den vanskeligste delen av denne metoden. Hvis du opplever at det stopper helt opp der, går du tilbake til et tidligere trinn og skriver mer. Stikkordene dine på trinn 1 er hjelpemidler for deg til å finne på flere stikkord på trinn 2 og 3, og alle stikkordene er hjelpemidler for trinn 4. Det viktigste er at du ikke stopper å skrive!
Hver eneste gang jeg jobber på denne måten, kommer jeg til et punkt der jeg møter veggen: De gode idéene vil bare ikke komme! Da blir jeg gjerne fortvilet og tenker at jeg aldri kommer til å finne på noe morsomt igjen, at jeg har mistet evnen, at jeg aldri egentlig hadde den i utgangspunktet, osv... Nettopp da er det viktig å ikke gi seg, for hvis jeg kommer over den kneika så dukker det plutselig opp en idé allikevel, nesten på magisk vis. Man må som regel helt ned på bunnen for å finne de beste idéene. Så husk: Hvis du ikke synes denne oppgaven er ubehagelig har du antagelig ikke drevet deg selv hardt nok.
Målet med idémyldring er kun å finne på grunnidéer, og så mange som mulig. Derfor er det viktig at du ikke tenker for lenge på hver enkelt idé, uansett hvor gode de er. Bare noter dem så du husker dem og fortsett med å finne på flere.
Sett i gang og skriv!
Når du har skrevet så lenge som du satte deg som mål eller har det antallet grunnidéer du var ute etter, legger du fra deg skrivesakene og tar deg en velfortjent pause.
Tema neste gang: Sortering.
