Manuskurs, del 10: Lydskrift

Tekst som er skrevet inn i snakkebobler er ikke egentlig tekst - det er stilisert lyd, eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Det er derfor de kalles snakkebobler og ikke tekstbobler. Hensikten er at leseren skal "høre" lyden av figurenes stemmer inne i sitt eget hode.

Hvis du gjør et opptak av en helt vanlig samtale og så skriver alt som ble sagt helt ordrett, vil du antagelig oppdage hvor ujevnt folk snakker. Det er flust med gjentagelser, små pauser, eeh-lyder og intetsigende tilleggsord som liksom, atte og asså. Det er svært få som utrykker seg helt presis hver gang de åpner munnen, og så å si ingen som snakker korrekt hverken bokmål eller nynorsk - iallfall ikke uten å anstrenge seg. En filmmanusforfatter skriver med tanke på at en skuespiller skal gjøre teksten levende. En tegneserieforfatter derimot vet at teksten skal leses nøyaktig som den er skrevet - ikke minst hvis tegner og forfatter er en og samme person. Det kan derfor lønne seg for en serieforfatter å skrive på en muntlig og levende måte.

Dialekter er et typisk eksempel på lydskrift. Det letteste er selvsagt å skrive den dialekten du selv snakker, eller en du kjenner godt. Hvis serien din skal ha med figurer som snakker en dialekt du ikke helt mestrer, kan du enten la det bli parodisk ved å skrive sånn du tror det skal være - eller du kan spore opp noen som faktisk kan dialekten og som kan hjelpe deg. I eksempelet ovenfor fikk forfatter Ola Hegdal hjelp av en kollega fra Hallingdal med å få til den rette ordlyden i hallingdialekten.

Andre typer lydskrift er gebrokkent norsk, stamming, barnespråk og folk som er forkjølet: "Jeg ed thå fodkjøded!". Det er utallige måter å uttale det norske språket på, og en morsom utfordring å prøve å gjengi dem skriftlig. Jeg pleier å tenke på det som at jeg skriver en film der jeg får lov til å spille alle rollene sjøl.

Av og til er grensene mellom replikker og lydord flytende. Snufs! skal i denne sammenhengen ikke leses som et ord, men oppfattes som en lyd. Det er altså et lydord selv om det er plassert i en snakkeboble.

Når noen kremter kan man bruke ord som Ahem eller Hrrrmf, men det er også mulig å jukse og skrive rett og slett Kremt!

En liten advarsel til slutt: Husk at mange synes det er slitsomt å lese store mengder lydskrift, så hvis du lar alle personene i serien din snakke i et språk som leserne må dekode fonetisk for å få med seg meningen risikerer du å miste en rekke lesere. Det vanlige er å la hovedpersonen(e) snakke på en lett leselig måte mens bifigurene gjerne er mer fargerike og eksentriske.

Tema neste gang: Unike stemmer.

Manuskurs, del 9: Lydord

Lydordene er også en del av manusskrivingen. Hvilke lydord man velger og hvordan man bruker dem påvirker leseopplevelsen. Hvis man vil gi serien et realistisk eller "seriøst" preg er det vanlig å bruke lydord som ikke tiltrekker seg særlig oppmerksomhet eller å utelate dem totalt. I humorserier og ekspressive actionserier derimot er det bare å køle på med lydeffekter.

Man kan bruke tradisjonelle lydord som Bang, Poff, Vrom, Klikk, Ring osv. Noen liker å bruke engelske lydord, som Smash, Pow og Boom, og det er også mulig å fornorske kjente engelske lydord - Krønsj er f.eks. et fornosket Crunch. Disse forstår alle leserne umiddelbart, og gjør leseopplevelsen veldig effektiv.

Men man kan også gå mer kreativt til verks og skrive på en fonetisk, lydmalende måte - eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Da må man forestille seg lyden for sitt indre øre, og så prøve å finne den kombinasjonen av bokstaver som best gjengir lyden eller stemningen man vil formidle. Det lønner seg å skrive flere tekstversjoner av samme lyd, og så velge den som passer best.

Her er noen eksempler på lydord jeg har brukt:

Schprzktrakatzcktz! Når professoren setter i gang sin fantastiske (og skremmende) maskin høres det slik ut. Den vanligste måten å bruke lydord på er nettopp å poengtere en høy lyd eller et slags klimaks i historien.

Bodomm! Bodomm! Bodomm! Lydordene kan også framheve små, knapt hørbare lyder - men som oppleves som høylydte.

Beng! Bing! Pokketi! Blang! Smådenging på metall. Hadde jeg tegnet bokstavene større, ville de samme ordene virket mye mer brutale. Den visuelle utformingen av lydordene er selvsagt ekstremt viktig.

Snubl! I humorserier kan man også bruke jukselydord og tullelydord. Da er ikke hensikten å skape illusjonen av lyd i det hele tatt, men snarere at det er morsomt å plassere inn erstatningsord der leserne er vant til å se lydord.

Ka-Snørrr!!! Smøre! Smøre! Smøre! Man kan ha mye moro med lydord. Lykke til!

Tema neste gang: Lydskrift.