Manuskurs, del 10: Lydskrift

Tekst som er skrevet inn i snakkebobler er ikke egentlig tekst - det er stilisert lyd, eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Det er derfor de kalles snakkebobler og ikke tekstbobler. Hensikten er at leseren skal "høre" lyden av figurenes stemmer inne i sitt eget hode.

Hvis du gjør et opptak av en helt vanlig samtale og så skriver alt som ble sagt helt ordrett, vil du antagelig oppdage hvor ujevnt folk snakker. Det er flust med gjentagelser, små pauser, eeh-lyder og intetsigende tilleggsord som liksom, atte og asså. Det er svært få som utrykker seg helt presis hver gang de åpner munnen, og så å si ingen som snakker korrekt hverken bokmål eller nynorsk - iallfall ikke uten å anstrenge seg. En filmmanusforfatter skriver med tanke på at en skuespiller skal gjøre teksten levende. En tegneserieforfatter derimot vet at teksten skal leses nøyaktig som den er skrevet - ikke minst hvis tegner og forfatter er en og samme person. Det kan derfor lønne seg for en serieforfatter å skrive på en muntlig og levende måte.

Dialekter er et typisk eksempel på lydskrift. Det letteste er selvsagt å skrive den dialekten du selv snakker, eller en du kjenner godt. Hvis serien din skal ha med figurer som snakker en dialekt du ikke helt mestrer, kan du enten la det bli parodisk ved å skrive sånn du tror det skal være - eller du kan spore opp noen som faktisk kan dialekten og som kan hjelpe deg. I eksempelet ovenfor fikk forfatter Ola Hegdal hjelp av en kollega fra Hallingdal med å få til den rette ordlyden i hallingdialekten.

Andre typer lydskrift er gebrokkent norsk, stamming, barnespråk og folk som er forkjølet: "Jeg ed thå fodkjøded!". Det er utallige måter å uttale det norske språket på, og en morsom utfordring å prøve å gjengi dem skriftlig. Jeg pleier å tenke på det som at jeg skriver en film der jeg får lov til å spille alle rollene sjøl.

Av og til er grensene mellom replikker og lydord flytende. Snufs! skal i denne sammenhengen ikke leses som et ord, men oppfattes som en lyd. Det er altså et lydord selv om det er plassert i en snakkeboble.

Når noen kremter kan man bruke ord som Ahem eller Hrrrmf, men det er også mulig å jukse og skrive rett og slett Kremt!

En liten advarsel til slutt: Husk at mange synes det er slitsomt å lese store mengder lydskrift, så hvis du lar alle personene i serien din snakke i et språk som leserne må dekode fonetisk for å få med seg meningen risikerer du å miste en rekke lesere. Det vanlige er å la hovedpersonen(e) snakke på en lett leselig måte mens bifigurene gjerne er mer fargerike og eksentriske.

Tema neste gang: Unike stemmer.

Manuskurs, del 8: Råteksten

Når jeg skriver manusene mine pleier jeg å starte med råteksten. I motsetning til et tekstmanus består råteksten kun av teksten som skal med i den ferdige serien. Da kan det se ut omtrent som dette:

Råteksten i et tegneseriemanus består først og fremst av replikkene - men også av lydordene, fortellerstemmen, tittel/undertittel, signatur/kolofon (hvem som har laget og utgitt serien) og eventuell tekst i selve tegningene (tekst på T-skjorter, stedsnavn, avisoverskrifter, osv...).

Ettersom målet mitt er å lage et kladdemanus, foretrekker jeg å skrive råteksten for hånd. Da ser jeg hvor lange replikkene er - og følgelig hvor stor plass de trenger i ruta de skal inn i:

Når man har råteksten på plass først, kan man konsentrere seg bedre om den visuelle fortelleteknikken. I min erfaring er det lettere å finne gode bildekomposisjoner, kroppsspråk og mimikk basert på en råtekst, enn å finne de rette ordene til en ferdig skissetegning. Du kan selvsagt også jobbe med tekst og tegning samtidig, men råteksten gir deg altså et ekstra trinn i prosessen der du får anledning til nettopp å finne de rette ordene.

Til slutt må jeg vel også i ærlighetens navn tilstå at den håndskrevne råteksten min i dette kapittelet er ren juks - jeg skrev bare alle replikkene på nytt for å bruke dem som en illustrasjon. Den opprinnelige råteksten har jeg kastet forlengst. Den var nok, som alle de andre råtekstene mine, så fulle av omskrivninger, overstrykninger, omformuleringer, strykninger og rettelser - i tillegg til å kanskje være skrevet på flere papirlapper - at jeg ikke synes den var noe å ta vare på. Jeg hadde i det hele tatt store problemer med å finne noen av de gamle råtekstene mine. Kladdemanusene tar jeg gjerne vare på, men råteksten er så flaue å se på at jeg bare kaster dem.

Du leste kanskje replikkene mine og ble imponert over hvor treffsikker jeg var på første forsøk? Da håper jeg du lærte noe nå. (Haha!)

Tema neste gang: Lydord.