Kurs hos VG Mobil

Denne uka holdt jeg et dagskurs for noen av de ansatte i VG Mobil. De ønsket å få en innføring i grunnleggende skisseteknikker og måter å strukturere en visuell historie, noe som selvsagt er viktig når man vil formidle idéer til kunder på en effektiv måte. 

I løpet av kurset jobbet vi med både kladdemanus, idémyldring og vitsetegninger. Her er noen eksempler på ting som ble tegnet/skrevet: 

Stuntserier

Stuntmetoden er en enkel måte å lage en tegneserie på. Hvis du aldri har gjort det før er det et perfekt sted å begynne. Mange erfarne serieskapere lager også ofte stuntserier fordi det er en effektiv måte å utfordre seg selv til å finne på nye idéer, figurer og konsepter.

Det er mange ulike måter å starte en stuntserie på, men en måte som fungerer like greit for nybegynnere som for de mer erfarne er å først lage en tegneseriefigur. Ikke bruk figurer du har jobbet med før, de er ofte for avanserte og du har sikkert mange regler for hva de kan og ikke kan gjøre. Lag heller en helt enkel figur som du kan bruke til absolutt hva som helst. Her er figuren jeg har laget for anledningen:

Han ser ganske gretten ut, så det er personligheten hans foreløpig. Jeg kalte ham Jon-Børre, for det var det beste jeg kom på i farta. Gretne Jon-Børre altså, det er alt jeg trenger foreløpig.

Når du har din egen figur finner du fram et vanlig A4-ark og en blyant/kulepenn/tusjpenn eller annet du liker å tegne med og deler inn arket på denne måten:

1: Tegn først en ramme.

2: Del arket i tre deler i høyden.

3: Del arket på midten.

Ikke bruk linjal - det er best om alt er håndtegnet.

I første rute tegner du inn figuren din som gjør noe. Figuren kan gjøre hva som helst - gå, løpe, lage mat, hoppe utfor et stup, rane en bank... hva som helst annet enn å stå helt stivt rett opp og ned, for det blir for kjedelig.

Så finner du på en merkelig setning du kan skrive inn i serien. Det kan være hva som helst - noe du har hørt eller lest eller noe du bare finner på, et forslag kan være å slå opp en bok på en tilfeldig side og bruke den første setningen du ser. Det viktigste er at setningen ikke har noe som helst å gjøre med det du nettopp har tegnet. Her er noen jeg kunne ha brukt i ruta mi:

Jeg har varmekabler i bakhodet.

Når jeg spiser sau får jeg ull i munnen.

Jeg skal jule deg opp med en stekepanne!

Alt jeg hører er Simsalabim!

Neste gang skal jeg prøve uten bacon.

Bare gamlinger handler på Rema.

Men jeg valgte denne:

Så velger du hva du skal bruke denne setningen til. Er det tittelen på serien, en fortellertekst, noe som figuren sier/tenker/roper eller noe en annen figur sier?

Det morsomste er som regel å la figuren si det selv, særlig hvis setningen er helt absurd, så det valgte jeg:

Nå har du et utgangspunkt, og utfordringen i rute to blir å svare på spørsmålet Hva skjer så?. Ettersom du nå både har en tegning og en tekst, kan du velge å enten tegne akkurat det du har lyst til skal skje videre (og ignorere teksten), eller du kan bruke innholdet i teksten som en start på historien.

I min serie om Jon-Børre vurderte jeg å la ham få napp, at han ble arrestert fordi han ikke hadde fiskekort eller at en hai kom og slukte ham. Men jeg valgte å heller ta utgangspunkt i det han nettopp hadde sagt:

Nå er historien i gang, og det er bare å fortsette, rute for rute.

Jon-Børre fikk plutselig på seg et par skøyter:

Ikke sitt og tenk for lenge på hva du skal tegne og skrive - bare få det første som faller deg inn ned på papiret. Og ikke bruk for lang tid på tegningene heller. Dette er idétegning, målet er å skrive og tegne like fort som du tenker.

Når du kommer til siste rute finner du på en slags avrunding av historien. Det trenger ikke være noe sluttpoeng der, du må bare signalisere til leseren at nå er historien slutt på en eller annen måte.

Sånn ble den ferdige siden min:

Når du har en ferdig stuntserie har du et kladdemanus, som du kan jobbe videre med og lage en originaltegning.

Dongery-gjengen bruker ofte stuntmetoden når de lager seriene sine. De er stødige tegnere så de improviserer ofte rett på originalene, uten å skisse først.

De bruker mange ulike varianter av stuntmetoden: De bytter på å lage annenhver rute, begynner med siste rute og jobber baklengs, en tegner figurene og en annen skriver snakkeboblene, osv...

Hvis du kjenner noen du kan lage tegneserier sammen med kan det være morsomt å prøve ulike varianter av stuntmetoden.

Det er ganske uforutsigbart å jobbe med stuntmetoden ettersom det handler om å overraske seg selv fra rute til rute, og man vet aldri helt hva man får. Av og til finner man på noe helt genialt, og andre ganger blir det bare dritt. Men da er det bare å prøve igjen, for det tar jo ikke lang tid.

Sett i gang!

Neste gang: Originaltegning - Blyant

Manuskurs, del 8: Råteksten

Når jeg skriver manusene mine pleier jeg å starte med råteksten. I motsetning til et tekstmanus består råteksten kun av teksten som skal med i den ferdige serien. Da kan det se ut omtrent som dette:

Råteksten i et tegneseriemanus består først og fremst av replikkene - men også av lydordene, fortellerstemmen, tittel/undertittel, signatur/kolofon (hvem som har laget og utgitt serien) og eventuell tekst i selve tegningene (tekst på T-skjorter, stedsnavn, avisoverskrifter, osv...).

Ettersom målet mitt er å lage et kladdemanus, foretrekker jeg å skrive råteksten for hånd. Da ser jeg hvor lange replikkene er - og følgelig hvor stor plass de trenger i ruta de skal inn i:

Når man har råteksten på plass først, kan man konsentrere seg bedre om den visuelle fortelleteknikken. I min erfaring er det lettere å finne gode bildekomposisjoner, kroppsspråk og mimikk basert på en råtekst, enn å finne de rette ordene til en ferdig skissetegning. Du kan selvsagt også jobbe med tekst og tegning samtidig, men råteksten gir deg altså et ekstra trinn i prosessen der du får anledning til nettopp å finne de rette ordene.

Til slutt må jeg vel også i ærlighetens navn tilstå at den håndskrevne råteksten min i dette kapittelet er ren juks - jeg skrev bare alle replikkene på nytt for å bruke dem som en illustrasjon. Den opprinnelige råteksten har jeg kastet forlengst. Den var nok, som alle de andre råtekstene mine, så fulle av omskrivninger, overstrykninger, omformuleringer, strykninger og rettelser - i tillegg til å kanskje være skrevet på flere papirlapper - at jeg ikke synes den var noe å ta vare på. Jeg hadde i det hele tatt store problemer med å finne noen av de gamle råtekstene mine. Kladdemanusene tar jeg gjerne vare på, men råteksten er så flaue å se på at jeg bare kaster dem.

Du leste kanskje replikkene mine og ble imponert over hvor treffsikker jeg var på første forsøk? Da håper jeg du lærte noe nå. (Haha!)

Tema neste gang: Lydord.

Det var en gang i Midtøsten...

I 2004 hadde Dagbladet på søndager satt av plass til satiriske tegneserier og vitsetegninger under tittelen Stygt, og jeg ble spurt om å bidra. Tema kunne jeg velge fritt selv.

Jeg begynte da å tenke på angrepet på World Trade Center, fordi i 2004 var dette relativt nært i tid, og noe man helst ikke spøkte med. Ergo var det et godt emne for satire, tenkte jeg og satte igang med å idémyldre.

En tanke som dukket opp under idémyldringen var - hvis jeg byttet ut flyene med papirfly, hva ble da de to skyskraperne? Blikkbokser kanskje? Og blikkbokser blir jo ofte brukt som blink når man øvelsesskyter - iallfall på film. Da dukket grunnidéen opp, og jeg noterte den ned:

Jeg noterte også andre idéer, men likte denne best så den jobbet jeg videre med.

Ved nærmere ettertanke virket det litt rart at terrorister skulle stå og kaste papirfly på blikkbokser. Papirfly er jo ganske barnslig - hva om jeg tegnet terroristene som barn? Kanskje de kom på denne tanken når de var små? Kanskje det var Osama bin Laden selv som kom på dette?

Det å vise hvordan kjente personer ble som de er ved å gå tilbake til barndommen deres er et velkjent fortellergrep i satiriske tegneserier. Det finnes f.eks. utallige serier om den unge Hitler. Den unge bin Laden derimot var det ingen som hadde laget serier om ennå, ikke som jeg hadde sett iallfall.

Nå var idéen på plass, og jeg lagde dette kladdemanuset:

Her kunne siste rute (med litt justeringer) stått på egen hånd og blitt en vitsetegning. Men jeg valgte å la det bli en side ved å bygge opp til sluttpoenget med å la gutten vise i detalj hvordan man bretter et papirfly. På den måten blir sluttscenen desto mer overrumplende og effektiv også, tenkte jeg.

Nå gjensto bare å tegne serien. Jeg passet på å gjøre guttene ekstra søte og sjarmerende.

Som du ser endret jeg tittelen fra En fin dag i Midtøsten til Det var en gang i Midtøsten... som jeg synes passet bedre. Av plasshensyn la jeg tittelen inne i første rute.

Det viste seg at jeg hadde misforstått formatet serien skulle publiseres i - jeg trodde Stygt-konseptet skulle fylle en hel avisside. Derfor er originalen til denne siden enormt stor (jeg måtte brette og skanne den flere ganger i den lille A4-skanneren jeg hadde den gangen) for at den skulle se OK ut i A3. Men Dagbladet ville trykke serien (og vitseteningene) på plassen til to søndagsstriper, noe som til sammen blir cirka et A6-format. Heldigvis hadde jeg holdt detaljnivået lavt, så serien var fremdeles lesbar i det knøttlille formatet. Faktisk ble jeg overrasket over hvor mye man kan krympe en tegneserie på trykk. På nett og skjerm derimot er det begrenset hvor mye krymping de tåler før de blir uleselige.

En ting til: Etter at Dagbladet trykket denne, fikk jeg solgt den inn til Ernie-bladet. Siden var litt for kort til å passe inn i det smale formatet på bladet, men det kunne lett løses ved å legge en tittel øverst. I et anfall av latskap sendte jeg bare inn siden som den var og regnet med at de klarte å finne på en passende tittel. Det skulle jeg aldri ha gjort. Når jeg så bladet i butikken hadde de skrevet OSAMA med store bokstaver øverst på siden, noe man trygt kan si ødela overraskelsesmomentet i siste rute.

Jaja. Jeg håper jeg lærte noe av dette...

Manuskurs, del 7: Kladdemanus

De fleste serieskapere lager en rask skisse før de tegner selve originalsiden. Denne typen skisser går under mange navn, men jeg foretrekker å kalle dem kladdemanus. Her er et av mine gamle kladdemanus, til første side av en historie på i alt åtte sider:

Hensikten med et kladdemanus er å få med alt som er nødvendig for å gjøre fortellingen forståelig, uten å bruke noe særlig tid på selve tegnearbeidet. På en skisse som dette ser jeg hvor stor plass teksten tar, hvor store rutene bør være i forhold til hverandre og hvordan personer og elementer bør plasseres i rutene.

Jeg pleier å lese gjennom et kladdemanus flere ganger for å se om historien flyter godt eller om det er noe jeg bør forandre på. Jeg kan også vise manuset til andre for å få innspill på om det kanskje er noe jeg har oversett eller ikke har tenkt på. Alt dette tar jeg hensyn til når jeg tegner originalsiden:

Det er her jeg gjør det egentlige tegnearbeidet. Men det var med kladdemanuset jeg gjorde det egentlige fortellearbeidet. Som du ser har jeg gjort noen små forandringer fra kladdemanuset til originalen: Tittelen ble forandret fra Nissen og Bonden til Floke, og den første ruta er høyere enn på kladden. Dette er bare småjusteringer, og historien forøvrig er akkurat den samme. Hvis jeg hadde oppdaget at det var flere ting jeg ville forandre på eller jeg var misfornøyd med selve flyten i serien, måtte jeg ha gjort hele siden på nytt. Og da er det selvsagt lettere å lage et nytt kladdemanus enn å tegne en ny originalside, for det å tegne en ny side som dette tar meg en dag eller to, mens et nytt kladdemanus tar meg bare noen minutter.

Vanligvis lager jeg kladdemanusene mine på helt vanlige A4-ark, med enten blyant, kulepenn eller tusjpenner. Originaltegningen tegner jeg i et større format (vanligvis A3) på skikkelig tegnepapir og med godt tegneutstyr. Her ser du forskjellen på dem:

I de neste kapitlene skal jeg vise ulike måter man kan jobbe fra en grunnidé til et kladdemanus.

Tema neste gang: Råteksten.