Kommentarspor - Frederik II

Under vignetten "Kommentarspor" legger jeg ut tegneserier jeg har jobbet med - og skriver litt om tankene jeg gjorde meg underveis.

Denne siden tegnet jeg mens jeg ennå bodde i Fredrikstad, i 1993 (tror jeg). Den stod på trykk i andre utgave av gratisavisa Dag & Natt i Fredrikstad:

Jeg ble spurt om å lage en illustrasjon til første nummer av denne gratisavisa, som var en kopi av den tilsvarende Natt & Dag som utgis i Oslo. Jeg fikk inntrykk av at de var åpne for det meste, så jeg overtalte dem til å trykke en tegneserie. Den eneste betingelsen de satte var at handlingen måtte ha noe med utelivet i Fredrikstad å gjøre. Jada, sa jeg, men det jeg egentlig hadde lyst til å gjøre var en serie der statuen av byens grunnlegger plutselig ble levende og begynte å bevege seg rundt. Var det mulig å kombinere dette med utelivet kanskje? For å få svar på det måtte jeg finne ut mer om gamle Frederik. Utover at han var dansk og konge visste jeg (som de fleste andre fra Fredrikstad) lite om fyren. Research måtte til.

Dette var i tiden før internett, så all research startet på biblioteket. Til min store overraskelse hadde de ingen bøker om ham på Fredrikstad Bibliotek. Faktisk måtte en av bibliotekarene inn på magasinet og grave fram en bok om danske konger. Og der fant jeg noe jeg tror kan være grunnen til at så få Fredrikstadfolk vet noe om Frederik: Mannen drakk seg ihjel. Det var faktisk så ille at presten ved begravelsen hans uttalte at "kongens død måtte tilskrives et alkoholforbruk uten måtehold". Nå falt plutselig alle biter på plass. Det at byens grunnlegger var en fyllik var nesten et lite scoop, og det å se ham sjangle fra utested til utested i møte med dagens fredrikstanere mente jeg måtte være midt i blinken for Dag & Natt i Fredrikstad.

Nå er det kanskje på tide jeg nevner "medforfatteren" av denne siden. Wivi og jeg hadde gått på tegnelinja sammen, og vi snakket ofte om å lage tegneserier sammen. Jeg husker vi hadde mye moro med å snakke om denne serien, og planen var at vi skulle samarbeide om manuset i episodene som kom. Denne første episoden skrev jeg alene, men krediterte Wivi for å være sikker på at hun ville bli med videre.

Det som kanskje fristet mest med å få en tegneserie inn i denne avisa var tanken på å se en av seriene mine trykket på en hel avisside. De første amerikanske avisseriene hadde ofte en hel side å boltre seg på, men i årenes løp har tegneseriene fått tildelt stadig mindre plass i avisene. I våre dager betyr avisserier en liten klynge stripeserier, hver på størrelse med tre frimerker. Med unntak av noen serier i en russeavis tror jeg dette er eneste gang jeg har sett en av seriene mine fylle en hel avisside. Veldig kult! Men her stopper den positive delen av historien.

Avisa hadde to redaktører, det var mye krangling og surr og rot i kulissene, og en dag jeg kom innom redaksjonslokalene for å høre hvorfor jeg ikke hadde fått betalt for jobben jeg gjorde, møtte jeg bare et tomt lokale. Jeg fikk altså aldri betalt, det kom ingen flere utgaver av avisa, og følgelig heller ingen flere episoder av Frederik II, men det verste av alt var at jeg heller ikke fikk tilbake originaltegningen min. Det gjorde meg naturlig nok fly forbanna. Så forbanna at jeg faktisk helt hadde glemt og fortrengt denne serien - til jeg så den igjen i sommer. Mor mi hadde klippet den ut og tatt vare på den. Så siden du ser her nå er skannet inn fra en gammel, gulnet og brettet avisside.

Det er veldig artig å se serien igjen etter alle disse årene. Tegningene er ikke så så verst, men jeg ville nok ha formulert tekst og replikker litt annerledes i dag. Og "sluttpoenget" i siste rute er vel i tynneste laget...

Etter denne episoden ble jeg ekstremt påpasselig med hvem jeg sendte originaltegingene mine til. Nå for tiden skanner jeg inn alt og sender det digitalt.

Wivi tok forresten senere etternavnet Eilertsen og er nå redaktør hos Schibsted Forlag. Vi har fremdeles ikke laget noen tegneserie sammen.

Kommentarspor: Plakater for FFOU

Unge Funksjonshemmede (som tidligere het Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons Ungdom, FFOU) er et samarbeidsorgan for funksjonshemmedes ungdomsorganisasjoner i Norge. 

I 2006 tegnet jeg noen plakater på oppdrag for FFOU. De ville nå ut til skoleelever og satset på plakater med tegneseriemotiv. Vi ble enige om at hver plakat burde fortelle en liten historie, og at de skulle tegnes i en manga-inspirert stil. 

Styret i FFOU ville fokusere på tema som mestring, selvtillit, erfaring og det å være en kasteball i systemet. Så skrev de fire korte manus, der disse temaene ble tatt opp - via funksjonshemninger som diabetes, hjertefeil, lesevansker og rullestol. 

Jeg tegnet fire kladdemanus basert på disse manusene, og styret kom med tilbakemeldinger. Noen sider måtte skisses helt på nytt, mens på andre sider gjorde vi bare enkle endringer. Så sendte jeg nye versjoner av kladdemanus, og da de ble godkjent tegnet og fargela jeg de endelige versjonene. De ferdige plakatene ble hengt opp på ungdomsskoler og videregående skoler over hele landet. 

Dette var et veldig artig oppdrag. FFOU var utrolig hyggelig å samarbeide med, og det var en morsom utfordring å prøve seg i manga-retning. 

Under kan du lese de ferdige plakatene, og begge rundene med kladdemanus: 

Kommentarspor - Det var en gang i Midtøsten...

I 2004 hadde Dagbladet på søndager satt av plass til satiriske tegneserier og vitsetegninger under tittelen Stygt, og jeg ble spurt om å bidra. Tema kunne jeg velge fritt selv.

Jeg begynte da å tenke på angrepet på World Trade Center, fordi i 2004 var dette relativt nært i tid, og noe man helst ikke spøkte med. Ergo var det et godt emne for satire, tenkte jeg og satte igang med å idémyldre.

En tanke som dukket opp under idémyldringen var - hvis jeg byttet ut flyene med papirfly, hva ble da de to skyskraperne? Blikkbokser kanskje? Og blikkbokser blir jo ofte brukt som blink når man øvelsesskyter - iallfall på film. Da dukket grunnidéen opp, og jeg noterte den ned:

Jeg noterte også andre idéer, men likte denne best så den jobbet jeg videre med.

Ved nærmere ettertanke virket det litt rart at terrorister skulle stå og kaste papirfly på blikkbokser. Papirfly er jo ganske barnslig - hva om jeg tegnet terroristene som barn? Kanskje de kom på denne tanken når de var små? Kanskje det var Osama bin Laden selv som kom på dette?

Det å vise hvordan kjente personer ble som de er ved å gå tilbake til barndommen deres er et velkjent fortellergrep i satiriske tegneserier. Det finnes f.eks. utallige serier om den unge Hitler. Den unge bin Laden derimot var det ingen som hadde laget serier om ennå, ikke som jeg hadde sett iallfall.

Nå var idéen på plass, og jeg lagde dette kladdemanuset:

Her kunne siste rute (med litt justeringer) stått på egen hånd og blitt en vitsetegning. Men jeg valgte å la det bli en side ved å bygge opp til sluttpoenget med å la gutten vise i detalj hvordan man bretter et papirfly. På den måten blir sluttscenen desto mer overrumplende og effektiv også, tenkte jeg.

Nå gjensto bare å tegne serien. Jeg passet på å gjøre guttene ekstra søte og sjarmerende.

Som du ser endret jeg tittelen fra En fin dag i Midtøsten til Det var en gang i Midtøsten... som jeg synes passet bedre. Av plasshensyn la jeg tittelen inne i første rute.

Det viste seg at jeg hadde misforstått formatet serien skulle publiseres i - jeg trodde Stygt-konseptet skulle fylle en hel avisside. Derfor er originalen til denne siden enormt stor (jeg måtte brette og skanne den flere ganger i den lille A4-skanneren jeg hadde den gangen) for at den skulle se OK ut i A3. Men Dagbladet ville trykke serien (og vitseteningene) på plassen til to søndagsstriper, noe som til sammen blir cirka et A6-format. Heldigvis hadde jeg holdt detaljnivået lavt, så serien var fremdeles lesbar i det knøttlille formatet. Faktisk ble jeg overrasket over hvor mye man kan krympe en tegneserie på trykk. På nett og skjerm derimot er det begrenset hvor mye krymping de tåler før de blir uleselige.

En ting til: Etter at Dagbladet trykket denne, fikk jeg solgt den inn til Ernie-bladet. Siden var litt for kort til å passe inn i det smale formatet på bladet, men det kunne lett løses ved å legge en tittel øverst. I et anfall av latskap sendte jeg bare inn siden som den var og regnet med at de klarte å finne på en passende tittel. Det skulle jeg aldri ha gjort. Når jeg så bladet i butikken hadde de skrevet OSAMA med store bokstaver øverst på siden, noe man trygt kan si ødela overraskelsesmomentet i siste rute.

Jaja. Jeg håper jeg lærte noe av dette...

Bloggen er 10 år!

I dag er denne bloggen 10 år gammel! Så jeg unner meg et lite tilbakeblikk.

Grunnen til å starte en blogg var å bli mer synlig på nett, og markedsføre kursene mine bedre. Og jeg ville samle tankene om å lage og undervise om tegneserier. Kanskje dette materialet etterhvert kunne samles i en bok?

Det aller første blogginnlegget var en invitasjon til et kurs på Serieteket. Og jeg har samarbeidet mye med Serieteket siden den gang. I 2010 startet vi Tegnekveld, og Seriefest ble arrangert første gang i 2013.

De fleste innleggene på bloggen har vært reportasjer fra tegneseriekursene mine. Men jeg har også skrevet manuskurs, nybegynnerkurs, kommentarspor og boktips. Og jeg har presentert andre som holder tegneseriekurs.

I flere år har jeg hatt julekalender på bloggen, der jeg har lagt ut en ny tegneserie hver dag, ofte med kommentarer. Her er en oversikt:

2009: Per, Pål og Espen
2010: Propell
2011: Ørn Bjørn & Jørn
2012: Bakleksa
2013: Donald Duck
2015: Tegneserienes Historie

I 2010 begynte jeg å samarbeide med redaktør Kyrre Matias Goksøyr om Norsk Tegneserieforums medlemsblad Bobla. Det ble mange blogginnlegg der jeg oppfordret folk til å sende inn serier til Bobla. Det kan dere forresten fortsatt gjøre. Bobla gis fremdeles ut, nå med Andreas Iversen som redaktør.

På kursene jeg har hatt sammen med Flu Hartberg og Geir Moen lærte jeg å lage Rare Ruter. Siden den gang har jeg tegnet en lang rekke skolestriper.

Dette har vært noen av høydepunktene underveis. Men det største har kanskje vært å få samlet noen av tankene fra bloggen mellom to permer - i ikke bare én, men to bøker!

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge, og har flere ting planlagt for året som kommer. Men det får vi komme tilbake til.

Mange takk til dere som har lest og fulgt bloggen!

Og godt nytt år!

Kommentarspor: Kællær

 I 1988 var jeg 18 år og fullførte ettårig grunnkurs Tegning på Glemmen vgs i Fredrikstad. Jeg søkte om å komme videre på reklametegerlinja, men kom ikke inn. Like greit, ettersom jeg ikke hadde noe ønske om å bli reklametegner. Jeg bestemte meg for å satse alt på å bli serietegner - og mitt første mål var å få noe på trykk i en avis. 

Fredrikstad har to lokalaviser: Fredrikstad Blad og Demokraten. Jeg regnet med at hvis jeg tegnet en serie som foregikk i Fredrikstad ville sikkert en av avisene trykke den. Det var utgangspunktet for Kællær. 

"Kællær" er Fredrikstaddialekt for gubber, og jeg hadde veldig lyst til å lage serier om snåle gubber. Ikke minst fordi eldre mennesker, og særlig eldre menn, er lettere å tegne enn unge mennesker. De har flere tydelige linjer og karakteristiske trekk i ansiktet. Jeg koste meg virkelig med å designe figurer til serien, og som du ser på persongalleriet over lagde jeg mange av dem. (Altfor mange synes jeg nå i ettertid, for det er bedre å starte en slik serie med noen få, tydelige personligheter.) 

 Jeg prøvde å få med kjente lokale steder i bakgrunnen på flere av seriene, og all dialogen var på Fredrikstaddialekt, noe jeg hadde mye moro med. 

De første Kællær-episodene er basert på vitser jeg fant i en vitsebok. Jeg følte meg mye tryggere på å tegne enn å skrive, og særlig det å finne på idéer til historier synes jeg var vanskelig. Derfor, i stedet for å vente på inspirasjon til geniale idéer, startet jeg med disse vitsene og tok det som en øvelse i å få dem til å fungere visuelt. 

Jeg hadde lest at originaltegningene alltid var større enn formatet seriene ble trykket i så jeg tegnet disse i et enormt format: 31x48 cm. Dessuten klarte jeg sjelden å holde figurene innenfor rammene så formatet ble i praksis enda større. 

Kællær er rentegnet hovedsaklig med pensel og flytende tusj. Det er lurt å tegne i et litt stort format når man bruker pensel. Men ikke så lurt å bruke akvarellpapir til tusjing. Det har en ru overflate som sprer hårene i penseltuppen hele tiden, dessuten suger det til seg tusj så man blir nødt til å dyppe hele tiden. Å håndtekste med pensel er heller ingen god idé. 

Gråtonene i serien fikk jeg til ved å klistre Letratone på originalene. Letratone var dyrt, og siden originalene var enorme og jeg brukte altfor mye gråtoner (for å dekke over svakheter i tegningene) brukte jeg en liten formue på dette. Nå gjøres alle sånne gråtoner digitalt selvsagt. 

 Denne er ikke hentet fra vitseboka, men er en av vitsene far min likte å fortelle. Jeg regnet med at hvis jeg tegnet en av vitsene hans ville han synes det var mindre problematisk at jeg satt inne på rommet mitt og tegnet hele dagen - i stedet for å prøve å finne meg en skikkelig jobb. 

Her har jeg endelig klart å løsrive meg fra vitseboka og har funnet på historien sjøl. Kanskje ikke verdens morsomste poeng, men et stort framskritt for meg. Slapstick-humoren her er ganske vellykket, synes jeg. Og jeg hadde funnet en tusjpenn å håndtekste med. 

Med disse fire seriene i mappa gikk jeg til Demokraten, og... de gikk med på å trykke serien! Dessuten ville de lage en reportasje om meg! Nå hadde jeg slått gjennom og kunne se fram til en lang lysende karriere som profesjonell serietegner. 

Men Demokraten var selvsagt mest ute etter interessant lokalstoff. Og en kvisete tenåring som lager egne tegneserier på gutterommet, "illustrert" med et par av seriene var vel verdt et oppslag. En fast serie var de derimot ikke interessert i. Kanskje fordi de synes det fikk holde med stripeseriene bakerst i avisa? Eller de synes jeg var grådig som ba om 500 kr pr episode? Uansett, det eneste som ble trykket var persongalleriet og den første episoden. 

Jeg ble nødt til å prøve igjen. Og finne på noe bedre. 

Kommentarspor: Ørn Bjørn & Jørn Nr 117

Ettersom jeg ofte får spørsmål om hvordan jeg lager Ørn Bjørn & Jørn vil jeg si litt (eller ganske mye, egentlig) om jeg jobbet med en av de nyeste: Nr 117 - fra Rutetid nr 5/2012, som er i butikkene nå (løp&kjøp!). 

 Ørn Bjørn & Jørn har sett omtrent lik ut siden begynnelsen i 1995 og er ikke akkurat komplisert å tegne. Ingen detaljerte bakgrunner, bare to snakkende hoder og samme antall ruter hver gang. Utfordringen ligger altså ikke i det visuelle men i replikkene/språket/dialogen. Utgangspunktet for de fleste sidene er min irritasjon over idiotiske ting som folk pleier å si - f.eks. når noen snubler på trynet i asfalten er det vanlig å spørre "Slo du deg?". Når jeg hører sånt hender det jeg kommer med et "morsomt" svar, men selvsagt - man kommer alltid på et bedre svar, hva man burde ha sagt, på et senere tidspunkt, når det er for sent. Grenseløst irriterende. Heldigvis har jeg mulighet til å avreagere på denslags ved å lage tegneserier av det. 

Rutetid pleier å ha et gjennomgangstema i hvert nummer, f.eks. dating, musikk, religion eller annet som brukes ofte i vitsetegningene til Frode Øverli. Redaksjonen velger disse temaene ganske tett på deadline, og siden jeg liker å levere seriene mine i god tid rekker jeg sjelden å høre hva som er tema - og velger sjøl hva jeg vil skrive om. Denne gangen var jeg derimot litt sent ute, og fikk i oppgave å lage noe på temaet Helter. 

Det første som slo meg var at en av dem kunne si: "Du er min største helt!". Når noen sier noe sånt er det vanlig at folk sier: "Er det sant?", noe som alltid har irritert meg. Hvorfor spør folk om noe jeg nettopp har sagt er sant? Tror de jeg står og juger dem rett opp i trynet? Hva skal man svare på noe sånt - Ja eller Nei? Hva om Ørn Bjørn svarer Ja og Jørn svarer Nei... Eller omvendt. Det var utgangspunktet til manuset denne gangen. 

 Først skriver jeg replikkene. Det er viktig å finne de rette ordene, helst uten overflødige ord, og ofte går jeg over og stryker unødvendige ord eller skriver hele siden på nytt. Men denne gangen hadde jeg flaks og traff rimelig godt på første forsøk. Klaffene i margen viser hvordan jeg fordeler replikkene i rutene. Jeg fikk det til å bli syv ruter, men ettersom Ørn Bjørn & Jørn alltid har åtte ruter gjorde jeg replikkene i første rute om til to ruter. 

Jeg er veldig opptatt av timing og rytme i manusene, f.eks. ved å la en replikk starte i en rute og avsluttes i neste, og en godt plassert pauserute der de bare ser på hverandre kan være veldig effektivt. Dramaturgi er også viktig i Ørn Bjørn & Jørn, på den måten at jeg bygger opp siden rundt noe jeg kaller vendepunkter. Første vendepunkt i denne siden er at Jørn sier "Du er min helt, Ørn Bjørn". Så snakker de litt om det helt til Ørn Bjørn sier "Nei.", som da blir andre vendepunkt. Jeg prøver å få til en morsom replikk i siste rute hver gang, men det er altså ikke det viktigste i denne serien. 

Og jeg planlegger det som er med hver gang: Begge navnene skal nevnes i dialogen, og de skal le i en av rutene. 

 I kladdemanuset ser jeg hvor stor plass teksten tar i rutene og finner ut hvilke ansiktsuttrykk de skal ha. Av og til har jeg med rekvisitter og andre detaljer, men ikke denne gangen. 

Når jeg har god tid liker jeg å vise kladdemanusene til folk før jeg tegner selve originaltegningen. Da er jeg nysgjerrig på de umiddelbare reaksjonene folk har, om de ler selvsagt, men også om noe er uklart eller om det er noe de av en eller annen grunn stusser på. Det hender ofte at jeg forandrer eller forkaster manus på grunnlag av den typen tilbakemeldinger. 

Tidligere, da Ørn Bjørn & Jørn gikk i andre blader hendte det at jeg sendte inn kladdemanusene for godkjenning av redaktøren før jeg tegnet originalene. Men det gidder jeg ikke lenger. Hvis de ikke vil ha sidene jeg leverer lager jeg heller en ny. Heldigvis har Rutetid trykket alt jeg har sendt dem så langt. 

 Kladdemanusene tegner jeg på vanlig A4 kopipapir, og originalsidene tegner jeg på teknisk tegnepapir - 250 grams Fabriano Tecnico 6, som jeg kjøper i blokker i A3-format. Det ligger stødigere på bordet og er lettere å viske på enn vanlig 70 grams kopipapir. Den glatte overflaten på teknisk tegnepapir er ikke behagelig å tegne med blyant på, men derimot er det perfekt for de fleste typer tusjredskaper. Jeg legger arket oppå en av de gamle sidene for å tegne opp alle rutene i riktig størrelse, og så er det bare å tegne i vei. 

Siden er sikkert litt utydelig på skjermen din, fordi jeg har tegnet den med blå blyant. 

 Her har jeg begynt å rentegne. Hvis jeg hadde skisset siden med vanlig blyant måtte jeg nå ha visket ut blyanstrekene, men det slipper jeg ettersom jeg brukt blå blyant, som ikke synes når jeg scanner. 

Jeg bruker helt vanlige tusjpenner (Pilot, Uni-Pin eller Staedtler) når jeg rentegner (tusjer), størrelse 0.8 til håndteksting og 0.5 til alt annet. Til ruterammene bruker jeg en litt fet sprittusj. 

 Så fyller jeg inn svart med en Pilot Marker for Projektor - størrelse M (medium). På dette trinnet planlegger jeg hva som skal bli svart og hvitt når jeg senere inverterer. Det er viktig å være oppmerksom så jeg ikke f.eks. legger inn tusj i øyenbrynene til Jørn. 

 Det siste jeg gjør før scanning er å tegne inn pupillene deres med korrekturlakk, og når korrekturlakken er tørr tegner jeg inn glimtet/høylyset i pupillene med projektor-tusjen. 

 Så scanner jeg den inn i 600 dpi oppløsning. Jeg liker å scanne inn sidene i grayscale for så å dra opp kontrasten i Photoshop med å bruke Image>adjustment>threshold og så gjøre om til bitmap. Det er selvsagt mulig å scanne det inn som bitmap med en gang, men jeg liker å gjøre det som jeg alltid har gjort det. Det er blitt et lite rituale for meg å lage disse sidene, nesten som en slags meditasjon. 

 Jeg tegner sånn noenlunde rundt rammene med lassoverktøyet og inverterer. Før gjorde jeg dette med å bruke mus, så tegnebrett og nå bruker jeg en Wacom Cintiq, men jeg liker at det fremdeles ser litt skeivt og omtrentlig ut. 

Nå ser jeg serien i negativ for første gang, noe som alltid gir meg et lite kick. Det oppleves også som en belønning å se at alle de hvite feltene og strekene fungerer som planlagt. 

Så lagrer jeg siden med denne logoen i "Pyton-format". Da serien gikk i Pyton, og da den ble samlet i bok, hadde den dette formatet og denne logoen. 

Til slutt legger jeg siden inn i "Rutetid-formatet", som er litt smalere enn Pyton-formatet - derfor laget jeg en ny logo til dette formålet. Tidligere gikk Ørn Bjørn & Jørn i Pondus og jeg var livredd for at redaktøren skulle be meg om å tegne serien i farger. Ørn Bjørn & Jørn må være i negativ svarthvitt ellers funker det ikke, synes jeg. Derfor lagde jeg denne logoen som det var mulig å legge farge i, sånn at det ble litt farge på siden likevel. I Pondus la jeg inn mørkebrunt i logoen, både fordi jeg synes brun er en stygg farge, men også fordi at da hadde siden med farger fra hele CMYK-registeret og kunne derfor på ingen måte kalles en svarthvit-side. I tilfelle noen skulle påstå noe sånt. I Rutetid har de farger på alle sidene uansett, så jeg tok sjansen på å nøye meg med en mer dempet gråfarge. Ingen har klaget på fraværet av farger så langt, så da fortsetter jeg vel på den måten. 

Det var det, en lang og nerdete utredning om hvordan en Ørn Bjørn & Jørn-side blir til. Vil du vite hvordan serien startet bør du skaffe deg samleboka De Hundre Beste Ørn Bjørn & Jørn, og vil du vite hvordan serien fortsetter bør du følge med på Facebook-siden. Og så må du kjøpe Rutetid, selvsagt. 

Velkommen til bloggen!

Velkommen til kursbloggen! 

Jeg reiser mye rundt og har tegneseriekurs, og pleier å skrive noen ord og legge ut bilder fra kursene. Av og til legger jeg ut tips og tanker om det å lage tegneserier. 

Her er en oversikt over noen av de mest leste bloggpostene: 

Nybegynnertips for deg som lurer på hvordan man kommer i gang med å tegne og skrive egne tegneserier.
Manuskurs for deg som vil fordype deg i skriveprosessen.
Kurshefter som jeg pleier å dele ut i forbindelse med kurs.
Boktips om diverse tegneseriefagbøker.
Kommentarspor der jeg snakker om hvordan jeg har jobbet med diverse tegneserier og illustrasjoner.

Hva er cartoon? Alle kjenner ordet cartoon, men hva betyr det egentlig?
Fotoreportasjer fra forskjellige kurs jeg har hatt.
Kursholdere - presentasjoner av de som har tegneseriekurs.

Kommentarspor: Myldertegninger

Tegningen over er fra da jeg gikk på ungdomsskolen. Den er tegnet på en stor papplate (50 x 70 cm) som lå på pulten min. Hver dag jeg kom hjem fra skolen tegnet jeg en ny figur, kopiert fra blader, aviser, album og julehefter jeg leste den gangen. 

Det tok mer enn ett år fra jeg begynte til tegningen ble rammet inn og hengt opp på veggen. Målet var at figurene skulle bli så like originalene som mulig. Av og til fikk jeg det til, andre ganger ikke. Flere ganger holdt jeg på å gi opp hele prosjektet. 

Jeg hadde en løs plan om hvordan landskapet skulle se ut, men mye ble til underveis. Figurene ble skisset, rentegnet og fargelagt underveis, og helt til slutt rentegnet og fargela jeg miljøet rundt figurene. 

Jeg var fryktelig misfornøyd med den ferdige tegningen. Først og fremst fordi miljøet overhodet ikke ble som jeg hadde forestilt meg. Den skrikende grønnfargen og brunfargen ødela hele dybdefølelsen og dominerte bildet, på bekosting av figurene, som så bedre ut med hvit bakgrunn. Foreldrene mine insisterte på å ramme inn tegningen, men jeg sørget for å få den hengt opp et sted der jeg slapp å se den så ofte. 

Selv om jeg var misfornøyd med tegningen, eller kanskje nettopp fordi jeg var så misfornøyd, bestemte jeg meg å lage en ny, i samme format. Denne skulle bli mye bedre! For å unngå skrikende bakgrunnsfarger skulle denne foregå blant skyskraperne i New York midt på natta, så bygningene kunne være hvite og himmelen sort med hvite stjerner. 

Jeg startet med å tegne Alfred E. Neuman som King Kong på toppen av Empire State Building og fortsatte med å legge til stadig flere figurer, mange flere enn sist. Det tok også mye lenger tid, mer enn to år. Men denne gangen vurderte jeg ikke å gi meg - jeg visste jo at det var mulig å fullføre en tegning som dette. Og jeg ble mye mer fornøyd med denne enn den forrige. 

Nå, mange år etter, setter jeg like stor pris på begge tegningene. 

Kommentarspor

Av og til legger jeg ut gamle tegneserier og illustrasjoner, og prater litt om prosessen bak.

Myldertegninger (1984 - 1987)
Kællær (1988)
Frederik II (1990)
Donald Duck julekalender (1999)
Det var en gang i Midtøsten (2004)

Plakater for FFOU (2006)
Ørn Bjørn & Jørn nr 117 (2012)
Tegneserienes Historie (2015)