I 2012 jobbetØyvind Holenmed en bok om hvordanDonald Duck & Cohadde påvirket nordmenn siden bladet først kom ut i 1948, og spurte om jeg kunne illustrere boka. Til forsiden ville han ha noe typisk norsk kombinert med figurer fra Andeby. Jeg sendte ham disse idéskissene:
De to første falt mest i smak, så jeg lagde noen fargetester:
Både Øyvind, redaktør Sonja Helene Dalseth og jeg var enige om at den siste fungerte best, så jeg rentegnet den:
Øyvind ville helst ha en tegnet logo, med Donald-preg. Mulig jeg misforstod og gjorde den altfor lik logoen på bladet:
Øyvind forhørte seg med både Nitedals og Disneykonsernet om det var greit for dem om vi brukte dette omslaget. Nitedals var positive, men Disney er som kjent svært strenge med uautorisert bruk av figurene deres så de sa nei.
Nå hadde vi et problem - boka skulle snart i trykken, og manglet en forside. Vi diskuterte muligheten for at Donald kunne ha løsnebb, akkurat som Arne And, og jeg foreslo denne varianten, men det ble vel ikke tatt helt på alvor:
I boka hadde Øyvind intervjuet en rekke sentrale aktører i norsk samfunnsliv om deres forhold til Donald, og jeg tegnet Disney-aktige portretter av dem. Vi ble enige om at hvis jeg endret figuren på forsiden til en Donaldversjon av Øyvind ville vi ikke få problemer med advokatene til Disney. Dessuten ville forsiden være enda mer i samsvar med illustrasjonene inne i boka.
De første tegnefilmene brukte en enkel og effektiv strek, men pionerer i mediet, som Winsor McCay, tegnet i en mer realistisk stil. Max Fleischer tok patent på rotoscoping allerede i 1915. Han var også tidlig ute med lydfilm, fargefilm og tredimensjonal celleanimasjon, men ble hver gang utmanøvrert av Walt Disney.
Fleischers stereoptical effect fikk mindre oppmerksomhet enn Disneys multiplankamera.
1934 ble på mange måter et vendepunkt for Fleischer Studio. Da gikk patentet på rotoscoping ut, og de mistet eneretten til å bruke teknikken. Samme år strammet filmsensuren (Hays code) grepet. Det New York-baserte Fleischer Studio hadde ofte en røff og småfrekk urban humor i filmene sine. Denne ble de nå tvunget til å tone ned. Studioene i Hollywood, særlig det familievennlige Disney, hadde færre problemer med sensuren.
1934 var også året Disney begynte produksjonen av Snow White and the Seven Dwarfs. En viktig målsetning var å utvikle gummislangeanimasjon i en mer realistisk og detaljert retning. Animatørene studerte akttegning og kroki, og effektanimatørene fant nye måter å skape troverdig ild, vann, vind, osv. Filmen kombinerte også rotoscoping (Snøhvit, dronningen og prinsen) og cartoony animasjon (dvergene og dyrefigurene) på en sømløs måte.
Snøhvits dans var rotoscopet fra referansefilm av modell Marge Champion.
Disney utviklet disse teknikkene videre og formulerte 12 grunnprinsipper for animasjon som de fortsatte å bruke i alle tegnefilmene sine:
1. Squash and Stretch
2. Anticipation
3. Staging
4. Straight ahead and pose to pose
5. Follow through and overlapping action
6. Slow in and slow out
7. Arcs
8. Secondary action
9. Timing
10. Exaggeration
11. Solid drawing
12. Appeal
Visuell gjennomgang av grunnprinsippene.
Mange omtaler tradisjonell animasjon som Disneystil, men de andre animasjonsstudioene brukte også de samme teknikkene. Disney var riktignok størst og holdt på lengst, men der måtte animatørene samarbeide og fordele oppgavene i de store langfilmprosjektene. Hos de andre studioene fikk animatører og regissører ofte mer kreativ frihet i kortfilmene - som William Hanna, Joseph Barbera, Chuck Jones og Tex Avery.
Tex Avery parodierte de familievennlige Disneyfilmene i Red Hot Riding Hood (1943).
Disney produserte jevnlig helaftens tegnefilmer fram til 2004, da de gikk over til digital animasjon. Fram til da beskrev de teknikken som feature animation eller hand drawn animation. Nå er det mer vanlig å bruke begrepet traditional animation.
Tradisjonell animasjon kalles ofte cartoon style eller rett og slett cartoony.
De første filmene som ble vist på kino var kortfilmer, kalt one-reelers, filmer som fikk plass på én filmrull og varte ca. ti minutter. Komedier var mest populære, men det nye mediet eksperimenterte fritt med både form og innhold. Med tiden kom filmer som varte over flere filmruller.
In the Park (1915) Filmkomikere som Charlie Chaplin, Buster Keaton og Harold Lloyd spilte i en lang rekke one-reelers før filmene deres ble gradvis lengre i 1920-årene. Mange tidlige cartoons var inspirert av disse filmene.
I 1920- og 30-årene ble langfilmer mer vanlig, og de fikk lyd og farger. En helaften på amerikanske kinoer bestod ofte av en langfilm, som var hovedattraksjonen, og ulike typer kortfilmer som ble vist før langfilmen: Serials (føljetonger), newsreels (nyheter), cartoons (tegnefilmer) og shorts (diverse kortfilmer). Langfilmene ble kalt feature films, eller bare features.
Filmplakat tegnet av Gustaf Tenggren.
Forfilmene fra Walt Disney Studio var både populære og anerkjente. De vant samtlige Oscarpriser for cartoons gjennom hele 1930-tallet. Etter at Snow White and the Seven Dwarfs ble en publikumssuksess i 1937 fokuserte Disney mer på helaftens tegnefilmer, med drama og patos, enn på humoristiske kortfilmer. Langfilmene ble markedsført som animated features - for å understreke at dette var noe annet enn cartoons.
De andre animasjonsstudioene tok over stafettpinnen og produserte en lang rekke kortfilmer, med høyt tempo og absurd slapstick-humor. MGM mottok 7 Oscarstatuetter for sine Tom & Jerry cartoons, før de la ned produksjonen i 1958. Warner Bros fikk 5 Oscars for sine Looney Tunes/Merrie Melodies før de også ga seg i 1969.
Mouse Trouble (1944)
Da denne Oscarkategorien ble opprettet i 1932 het den The Academy Award for Short Subjects, Cartoons. I 1971, da alle de store studioene hadde sluttet å produsere cartoons for kinovisning, endret prisen navn til Short Subjects, Animated Films, og i 1974 til Best Animated Short Film.
I 1950- og 60-årene kom TV-apparatene, og amerikanerne foretrakk å se nyheter, sport og cartoons hjemme. I samme periode fikk mange langfilmer animerte tittelsekvenser. Disse var ofte fargerike cartoons som satte publikum i stemning før filmen begynte. Utover 70-tallet dalte interessen for animerte tittelsekvenser, men de dukker fortsatt opp i ulike varianter.
The Pink Panther (1963) har antagelig den mest kjente animerte tittelsekvensen. Filmen fikk flere oppfølgere, og tittelfiguren levde videre i TV-serier, tegneserier og merchandising.
Den neste generasjonen filmskapere hadde et nostalgisk forhold til å se cartoons som forfilmer på kino. I 1988 kom filmen Who Framed Roger Rabbit, en samproduksjon mellom Disneys Touchstone Pictures og Steven Spielbergs Amblin Entertainment. Filmen åpnet med en animert kortfilm, og det ble produsert tre øvrige kortfilmer med Roger Rabbit som ble vist som forfimer til Honey, I Shrunk the Kids (1989), Dick Tracy (1990) og A Far Off Place (1993). Selv om disse forfilmene ofte ble omtalt som cartoons, var den offisielle benevnelsen shorts.
Tummy Trouble (1989)
Pixar produserte en rekke animerte kortfilmer før langfilmen Toy Story kom i 1995. De har også fortsatt tradisjonen med å vise nyproduserte kortfilmer før hovedfilmene. Disse kortfilmene blir heller ikke markedsført som cartoons - men som Pixar Shorts.
I Tormod og Arilds versjon sitter Jan Mayen på Valemon nede til venstre i bildet - han roper GOD JUL til endene og de roper tilbake. Det gir stripa litt mer følelse av realisme enn at Donald og nevøene roper GOD JUL til oss leserne. Skrue er plassert til høyre for nissen, så det er han som får siste replikk. Arild har også tegnet alle reinsdyrene og ikke jukset, som meg, ved å la reinsdyrene forsvinne ut at bildet mot høyre.
Det var den julekalendern. Litt kjedelig at det ikke var originaltegninger på slutten kanskje, så som en liten bonus legger jeg ved noen Donaldskisser fra 1995. Da satt jeg på Tegnestuen Gimle i København sammen med bl.a. Flemming Andersen. Han tegnet Donald-serier for det danskene kaller Jumbobøger og vi kaller Donaldpocket.
Som dere sikkert har fått med dere tegnes pocketbøkene i en litt annen stil enn i Donaldbladet. Den omtales gjerne som den italienske stilen, og Giorgio Cavazzano regnes som den fremste utøveren innenfor denne retningen. Flemming brukte model sheets basert på tegningene til Cavazzano som utgangspunkt for hvordan endene i seriene hans skulle se ut.
Disse skissene er også basert på Cavazzanos modelltegninger. Litt knoting til å begynne med, men etterhvert fikk jeg litt mer dreisen på det. Syns jeg sjøl, iallfall.
Til slutt legger jeg også ved et skrytebilde av da jeg møtte Cavazzano på Raptusfestivalen i 2012. Engelskkunnskapene hans var omtrent på nivå med italienskkunnskapene mine så det ble ikke mye til samtale mellom oss. Men det var storveies å se ham tegne - og jeg innså at jeg fremdeles har mye å lære. Iallfall hvis jeg vil leve av å tegne Disneyender.
På de to siste stripene har jeg ingen blyantskisser, bare kladdemanus.
I Tormod og Arilds versjon er teksten litt endret. Nevøene snakker ikke om "våre gaver" men om "barnas gaver", noe som gjør dem litt mindre egoistiske. Og Julenissen presiserer at det er et GNUKKMANN ™ pusseskinn han har med til Skrue.
Som sagt lagde vi disse stripene i 1999, og denne stripa viser det veldig tydelig. De av dere som har noen år på baken husker sikkert hvor nervøse vi alle var for at alle verdens datasystemer skulle bryte sammen på nyttårsaften i 2000. Det er selvsagt morsomt å ha med referanser til aktuelle saker i en stripeserie. Hadde vi laget disse stripene i dag ville vi kanskje hatt med en Edward Snowden-referanse; om at NSA i flere år har levert hemmeligstemplede opplysninger om snille barn til Nordpolen.
Eller kanskje ikke.
I Tormod og Arilds versjon nekter pilotene å fly fordi Skrue ikke vil betale dem overtidstillegg i jula - noe som selvsagt ikke er noe problem med nissens reinsdyr, de skal bare ha litt ekstra havre. Tormod skrev denne alternative versjonen allerede i 1999, i tilfelle vi ikke fikk stripene utgitt det året. Ikke så dumt det...
I Tormod og Arilds versjon tegnet Arild et oversiktsbilde med nordlys i rute to - for variasjonens skyld, og for å minne leserne på hvor handlingen foregår.
Alltid morsomt å tegne figurer som sparker noen i rompa (jada, så barnslig er jeg). Her så jeg fram til å tegne at Donald og Skrue sparker hverandre etter tur - men dessverre ble det aldri noe av…
I Tormod og Arilds versjon tegnet ikke Arlild Julenissen i rute to. Det fungerer bedre, for det gråtkvalte, tiggende blikket jeg ga ham strider mot Julenissens personlighet - både i resten av stripene og sånn generelt. Nissen har mer autoritet enn dette.
Her har Tormod latt seg inspirere av en av episodene i Don Rosas bok om Skrues livshistorie. Hovedhistorien i årets Donald julehefte handler også om Skrues barndom, så disse stripene passer tematisk fint inn som en bonushistorie i juleheftet.
Blyantskissa var ikke mye å skryte av denne gangen, men har jeg bestemt meg for å legge ut alt jeg har så må denne med også. Jeg er fremdeles misfornøyd med hvordan nissen holder skuldrene til Skrue i siste rute - det ser bare ikke bra ut. Men tegningen av Donald til slutt liker jeg godt.
I Tormod og Arilds versjon har Arild valgt å la Skrue snyte seg i et lommetørkle i siste rute. Jeg har sikkert sagt det før, men etter min mening har Arild konekvent funnet bedre fortelletekniske løsninger enn meg gjennom alle disse stripene. Men akkurat i denne stripa er jeg litt uenig med valget hans. For når både nissen og Donald snakker om et pusseskinn, og Skrue snyter seg i noe som kan se ut som et pusseskinn, vil nok mange lesere trekke slutningen at det er dette han snyter seg i (noe det ikke er). Det at fargeleggeren har gitt samme farge til lommetørkleet som til pusseskinnet, som dukker opp i neste stripe, bidrar også til denne misforståelsen.
Tormod leverte manus til de åtte siste stripene på en gang. Som sagt tok vi de fleste forrige manusene over telefon, men disse ble skrevet ned og printet ut.
Her liker jeg veldig godt ansiktsutrykket Donald har i siste rute - både i kladdemanuset og blyantskissa. Måten Julenissen holder skuldrene til Skrue på er jeg derimot ikke så begistret for. Det ser ikke så kameratslig ut som Tormod ba om i manuset.
Jeg har tegnet figurene i halvfigur, men i Tormod og Arilds versjon har Arild zoomet litt ut og tegnet dem i helfigur. I siste rute rusler Skrue og Julenissen innover i ruta. Vi ser dem bakfra og ser derfor ikke ansiktsutrykket til Skrue.
I Tormod og Arilds versjon har Arild speilvendt rute en og to, sånn at nevøene kommer løpende inn fra venstre - med leseretningen. I rute to viser viser Arild bare en rasende Skrue og en snakkeboble som kommer fra noen bak ham. Min versjon, med nevøene i bildet fungerer ikke like bra, for nevøen til høyre i bildet (Doffen) ser jo til høyre og ser altså julenissen før de andre.
En artig detalj er at Arild har tegnet julenissen med vanlig menneskenese. Jeg antok at han skulle ha snute, som alle andre i Donalduniverset, men det er tydeligvis tradisjon for å tegne ham mer menneskelig i Disneysammenheng.
